Kjekt å vite om magnum (pluss noen vintips)

Hvorfor er det slik at nordmenn med glede kjøper pappkartonger som inneholder tre liter vin, men kvier seg for å kjøpe flasker som inneholder 1,5 liter? Det er noe mystisk og kanskje litt skummelt ved magnumflaskene. Slik behøver det ikke være!

Magnum er en tradisjonsrik størrelse i vinens verden, og ei magnumflaske rommer like mye som to vanlige flasker vin. Mange tror at det er fryktelig råflott og kostbart med magnum, men i skrivende stund finnes det over 150 magnum-viner i polets vareutvalg, både hvite, røde, rosa og musserende, som koster under 400 kroner. Skal man kjøpe to flasker god vin, må man jo som regel ut med såpass uansett, ikke sant? Dermed kan man like gjerne kjøpe én stor flaske som to små… Er man villig til å betale litt mer, øker selvfølgelig utvalget, men poenget er at magnumflasker ikke er så uoppnåelige som mange tror!

Her kommer tre gode grunner til å kjøpe magnum:

  • Prisen er omtrent den samme som for to flasker av samme vin, og ofte litt mindre.
  • Store flasker er gøy og skaper feststemning! Trenger man noen annen grunn, egentlig?
  • Størrelsen på magnumflasker er optimal for lagring, så smaken på vinen blir aller best i dette formatet.

La meg utbrodere det siste punktet litt: Dette gjelder spesielt for musserende vin som produseres på den tradisjonelle måten. Champagne, cava og crémant er kanskje de mest kjente navnene i denne kategorien. Slike viner tilbringer mange måneder, og noen ganger mange år, «på bunnfall». Dette betyr at det er gjærstoffer i vinen som skaper bobler og smak over lang tid. Forholdet mellom bunnfallet og vinen, altså hvor mye det er av hver og hvordan påvirkningen blir, varierer med hvor stor flaska er. Det finnes mange ulike flaskestørrelser, men den optimale ansees å være magnum!

Da er det vel ingen grunn til ikke å prøve?
Her kommer tips til ni viner man kan kjøpe på store, flotte, festlige flasker – og alle er i den tidligere nevnte priskategorien.

Musserende vin
Caves Hautes Côtes Crémant de Bourgogne Brut 2010. En annen årgang er tidligere omtalt her.
Anna de Codorníu Blanc de Blancs Reserva Brut. Den mindre og økologiske utgaven er tidligere omtalt her.

Hvitvin
Gotas del Mar Albariño 2015. Syrefrisk, sitruspreget og mineralsk.
Leitz Rheingau Riesling Trocken 2014. Klassisk, syrlig, lang. Riesling-flasker er for øvrig ekstra høye (se bildet)!
Fusser Blanc de Pinot Noir 2016. Interessant, eplepreget, fyldig og frisk.

Rødvin
OMA Barbera d’Alba 2015. Rund, fruktig og matvennlig.
Villa Ponciago Beaujolais Village 2012. Floral, lett og slank.

Rosa vin
Ch. de Berne Grand Recolte Rosé 2016. Fyldig, men forfriskende, med solfylte smaker.
AIX Rosé 2016. Livlig og fruktdreven, nesten skarp, med et snev av urter.

Kanskje finnes også din favoritt-vin på større flaske? Det er verdt å sjekke, spør du meg…

La oss gjøre 2018 til magnum-året! Stor stas, hoho!

Reklamer

Tre førjulstips

pexels-photo-712324

Høytida nærmer seg, og her kommer tre aktuelle lenker for den vininteresserte!

God desember-helg, dere!

Foto: Element5 Digital via Pexels, CC0.

Kjekt å vite: Fem hemmeligheter om akevitt (pluss noen anbefalinger og en utflukt)

Akevitt / vinogvegetar.no

I dag innvier jeg en ny kategori på bloggen: Brennevin!

Vi har mye å være stolte av her i Norge. Naturen vår og velferdssystemet vårt, for eksempel, og akevitten vår!

Se for deg følgende scenario: Det er julaften, og det er tid for årets ene akevitt. Far i huset kommer med flaska, som har stått urørt i skapet siden i fjor, men som har tilbragt det siste døgnet i fryseren for å bli iskald. Det helles opp et shotglass til hver, og det utbringes en juleskål, og alle kaster i seg spriten for å bli fortest mulig ferdig med det. God jul!

Her er det mye som skurrer, mye som skjærer litt i hjertet på oss som er glade i akevitt. Vårt nasjonalbrennevin er noe som bør behandles med respekt, og som bør nytes – ikke noe man bør tylle i seg uten å tenke, bare på grunn av gruppepress, én gang hvert år. I andre land drikker de sine lokale, tradisjonsrike brennevin med stolthet og glede, og slik burde det også være her i Norge, mener jeg!

Overveldende mange tror at de ikke liker akevitt. Ja, jeg velger å bruke ordet «tror». Det er nemlig flere grunner til at jeg stusser når voksne folk sier at de ikke liker akevitt: For det første er det litt som å si at man ikke liker grønnsaker, fordi det er kjempestor variasjon i hvordan akevitt smaker, og for det andre er det selvfølgelig en tilvenningssak, akkurat som alle andre typer alkoholholdig drikke. De aller færreste synes at øl eller rødvin er godt den første gangen de smaker det, for ikke å snakke om for eksempel brandy – og likevel er det ofte cognac nordmenn jobber med å lære seg å like, slik at de kan drikke det til kaffen etter en bedre middag, heller enn vårt eget nasjonalbrennevin! Hvorfor er det slik? Jeg synes det er skikkelig synd.

Norsk akevitt er et kvalitetsprodukt, som lages etter strenge retningslinjer. Norsk akevitt spiller en sentral rolle i vår mat- og drikkehistorie, vår tradisjon og vår kulturarv. Norsk akevitt er godt og spennende, og fortjener hedersplassen i barskapet og på bordet.

Her kommer fem hemmeligheter om akevitt!

  • Akevitt kan drikkes hele året, hele uka
    Man skulle tro at dette var åpenbart, at man ikke trengte å nevne det, men hvorfor drikker mange akevitt én gang i året? Fra gammelt av skyldtes det kanskje at man ikke hadde råd til å drikke det ellers, at man unnet seg det aller beste denne ene gangen, men i dag er vi en rik nasjon som kan hygge oss litt oftere. Dessverre er det fortsatt slik at mange bare kjøper akevitt til jul, og at mange blader og blogger bare skriver om akevitt i desember, og at en stor del av befolkningen ser på de to tingene som uløselig knyttet sammen. Selvfølgelig skal vi kose oss med akevitt i jula, men det er da vel rart om vi ikke rører nasjonaldrikken vår i de elleve månedene som utgjør resten av året? Forresten er det kanskje ikke så underlig at folk ikke venner seg til akevitt når det går et helt år mellom hver gang de drikker det?
    Selv synes jeg det er godt med en liten akevitt på fest eller i helga, til et bedre måltid eller som en dram til kvelds. Jeg har akevitt på lommelerka i lystig lag, og jeg kjøper med meg ei halvflaske når jeg drar på utenlandstur, for å kunne spandere på nye venner jeg måtte møte underveis. Det ligger jo så mye glede i godt drikke, og i å dele det med andre!
    (Om noen nå synes at jeg låter som en drukkenbolt: Det kan fint gå en måned uten at jeg drikker akevitt, men poenget er at det aldri går et år.)
  • Akevitt bør nytes og nippes til
    Shots? Nei, takk. Jeg vil ikke bare få det unna og bli full, jeg vil kose meg, og det synes jeg alle burde gjøre. Ta små slurker og kjenn ordentlig etter! Hva smaker det, egentlig? Send akevitten litt rundt i munnen og la aromaene utfolde seg. Slik oppleves dessuten alkoholen som rundere, slik at det svir mindre i halsen.
  • Akevitt bør drikkes romtemperert
    Det er dessverre veldig vanlig å oppbevare akevitten i kjøleskapet eller i fryseren, og drikke den iskald. Det demper aromaene, mens alkoholen virker skarpere. Med andre ord: Det smaker mindre og brenner mer. Det blir fullgæli, som vi sier der jeg kommer fra.
    (En liten oppklaring: Vodka oppbevares kaldt, og det er sannynligvis derfra denne vanen kommer. Vodkaen lages for å smake renest og minst mulig, og for å blandes med andre ting, og derfor kan man like gjerne kjøle den ned. Akevitten, derimot, produseres på en annen måte, og får et intrikat aromabilde.)
  • Akevitt bør drikkes av tulipanformede glass
    Sett fingerbøll og telysholdere tilbake i skapet. La brennevinet komme til sin rett i store akevittglass, eller i cognacglass, vinglass eller andre glass med tulipanformet klokke. Da kan man slynge akevitten rundt, slik at aromaene frigis, og så kan man snuse på den, slik man gjør med andre gode drikkevarer, og virkelig få fullt utbytte. Ikke stikk nesa for langt nedi eller pust for dypt inn, da – man må være litt mer forsiktig når man lukter på brennevin. Mmmm, kjenner du litt vanilje, kanskje?
  • Akevitt fungerer til nesten all mat, pluss i drinker, som avec og på egenhånd
    Norsk akevitt må lages med enten karve eller dill, men som regel smaker den av mye annet spennende i tillegg. Fordi den både krydres og fatlagres, er den utrolig variert, faktisk mye mer variert enn de fleste andre typer brennevin! Det finnes over 100 ulike akevitter i Norge, og mange av dem er spesielt utviklet til ulike typer mat. For eksempel finnes det varianter som passer til grillmat, sjømat og tradisjonsmat, sjømat. Også de mer generelle sortene (for eksempel klassikerne fra Løiten eller Lysholm) er utmerket følge på matbordet, og for øvrig finnes søtere utgaver som står til dessert. De siste årene har det dessuten dukket opp noen nye, spennende typer som er tilpasset drinker. (Hva med en akevitt & tonic i stedet for en gin & tonic?) Videre finnes det mange akevitter som er så runde og komplekse at man uten problemer kan drikke dem helt for seg selv… Her er det bare å smake seg fram!

Forskjellen på disse hemmelighetene og andre hemmeligheter er at man gjerne kan spre disse videre, hoho! Jo flere som innlemmes i dette, jo bedre!

Om noen fortsatt måtte lure: Ja, jeg brenner (haha) for akevitten! Jeg synes det er godt og undervurdert. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg har vokst opp i Løten, og at faren min formidler akevitthistorie på Løiten Brænderi. Det er jeg stolt av, akkurat som av nasjonalbrennevinet vårt.

Til sist: Drikk med måte, dere. All alkohol – også akevitt – skal nytes.

– – – – – –

Noen konkrete tips til akevitter som jeg anbefaler:

Fru Lysholm
En mildere, snillere dram med vaniljepreg. For mange er dette en fin inngangsport til akevittens verden! Finnes på både hel- og halvflaske.

Løiten Tur-Aquavit
En selvfølge på små og store utflukter! Den lille plastflaska er praktisk å ta med seg, og selve akevitten er smakssatt med lakrisrot. Kjempegodt!

Lysholm Linie Double Cask
Min favoritt som hyggedram. Denne er lagret både på portvinsfat og sherryfat, noe som gjør den herlig fyldig og kompleks.

Nansen-Aquavit
En ny versjon av en gammel klassiker, som nå er blitt en moderne og lettdrikkelig akevitt. Sval, sitruspreget og god til vegetarmat!

– – – – – –

Denne siste akevitten smakte jeg på for noen uker siden, da jeg fikk besøke det lille brenneriet Oss Craft Destillery i Bergen*! Det passer med noen flere bilder etter såpass mye tekst, ikke sant? Slik var det å være på visitt på spritfabrikken!

Akevitt / vinogvegetar.no

Heftig maskineri! Det er alltid kult med en titt bak kulissene.

Akevitt / vinogvegetar.no

Tvilsomme stoffer i fleng! Dette er forresten Stig Bareksten, som har utviklet den nye akevitten og som står bak brenneriet.

Akevitt / vinogvegetar.no

Han viste oss rundt blant blanke apparater og forklarte hvordan produksjonen foregår.

Akevitt / vinogvegetar.no

Man kunne se magien skje, hoho…

Akevitt / vinogvegetar.no
Akevitt / vinogvegetar.no

Langs en vegg sto det krydder av alle slag – kunsten å lage god akevitt ligger i balansen mellom de ulike kryddersmakene.

Akevitt / vinogvegetar.no

Dette er altså resultatet!

Skål, dere!

*Pressevisitt med sponset flyreise.

Kjekt å vite: Vin til ost – helt generelt

Ost, kjeks og vin er en uslåelig kombinasjon, særlig på mørke høstkvelder!

Her kommer vintips til ostefatet!

IMG_1519

Innledningsvis vil jeg si, på helt allment grunnlag, at hvitvin som regel fungerer bedre enn rødvin til ost. Det er fordi at tanninene i rødvinen «kolliderer» med melkefettet, særlig i unge, kremete og hvite ostevarianter. Hvis man er på utkikk etter én vin som skal passe til mest mulig, kan det dermed være lurt å velge noe hvitt.

(Samtidig finnes det mange gode kombinasjoner av rødvin og ost, men man må gjerne trå litt varsommere hvis man ikke kjenner hvert av produktene godt.)

Her kommer noen generelle tips!

Hvitvin
Til ostefatet er det lurt å satse på hvite viner som er syrefriske og har god fruktkonsentrasjon. Hvitvin fungerer aller best til myke oster, men passer som regel bra til de fleste andre også, uten at man risikerer «kollisjoner».

Fem tips til druer: Riesling, gewürztraminer, chenin blanc, pinot gris, sauvignon blanc

Eksempel på klassisk paring: Sancerre + chèvre

Rødvin
Hvis man vil ha rødvin til ostefatet, er det som regel en god idé å velge noe lett og fruktig med lite tannin. Rødvin fungerer best til faste oster.

Tre tips til druer: Pinot noir,  gamay og grenache/garnacha

Eksempel på klassisk paring: Garnacha + manchego

Hetvin
Det er også ofte godt med litt sterkere og søtere saker til ost, særlig til kraftige varianter med aroma som kan overkjøre annen vin, for eksempel blåskimmeloster eller vellagrede oster. Dessertvin, portvin, madeira og sherry fungerer veldig bra som ledsagere! Her er det store forskjeller på smak og sødme i vinene, men det er gøy å prøve seg fram!

Eksempler på klassiske paringer: Portvin + stilton, sauternes + roquefort

Åh, nå fikk jeg lyst på ost og vin…

Man kan også eksperimentere med både musserende viner og rosa viner til ost, altså – det finnes gode paringer der man minst venter det! Mye øl står også veldig godt til ost, for eksempel fydigere og mørkere øltyper som saison, brown ale, porter og stout.

De mest konkrete paringene avhenger selvfølgelig av hver enkelt ost og hver enkelt type drikke, og nettopp derfor er det viktig – og morsomt – å smake seg fram til det man liker best. Det viktigste er jo uansett hva man selv synes er godt! Del gjerne deres favorittkombinasjoner i kommentarfeltet!

Håper alle får kOST seg masse i høst!

Kjekt å vite om lufting av vin

Karaffel | vinogvegetar.no

«Se på det som en god strekk etter en lang lur», sa foreleseren min i London.

La oss se nærmere på lufting av vin. Det går ganske enkelt ut på å helle vinen over i en karaffel før man drikker den, og det har flere fordeler!

Noen ganger får man høre at vinen er «lukket». Det vil si at den lukter og smaker mindre og annerledes enn den er ment å gjøre. Den trenger luft for å åpne seg, by på seg selv, komme til sin rett. Mange viner tilbringer flere år på flaska før vi drikker dem. Det sier seg kanskje selv at det tar litt tid å våkne til liv etter noe sånt?

I mange tilfeller får vinen nok luft av å helles fra flaska til glasset, og deretter slynges litt rundt før man drikker. I andre tilfeller er det greit med en mellomstasjon for å få mest mulig ut av vinen.

Det er tre hovedgrunner til at vi lufter vin:

-Temperatur
Om vinen er litt for kald, vil den varmes opp av lufta og kontakten med karaffelen, slik at den får ønsket drikketemperatur. Det gjør også at den smaker mer, ettersom varme vekker aromastoffene.

-Luft
Kontakt med luft påvirker vinen. Oksygen er et virkestoff som har ulike effekter, også på negative måter, men her bruker vi luft som et verktøy i positiv forstand. Både røde og hvite viner blir mindre skarpe og stramme når man lufter dem. Dersom du synes at rødvinen føles altfor snerpete eller hvitvinen er altfor syrlig, kan du gi dem et opphold i karaffel, og så vil de oppleves rundere. Dessuten vil smakene utvikle seg og bli mer sammensatte.

-Bunnfall
I gamle viner og viner som ikke er filtrert eller klaret kan det dannes bunnfall. Dette er ingen fare og ingen feil, det er helt naturlig, men bunnfallet kan ha en bitter smak – og det kan virke litt ulekkert. Hvis man ikke vil ha sånt i glasset sitt, kan man være ekstra forsiktig når man heller over vinen, slik at bunnfallet blir igjen i flaska.

Hvilke viner bør luftes?
De færreste viner er helt avhengige av lufting, men de aller fleste påvirkes positivt av det! Med andre ord er det noe man kan gjøre når man har tid og lyst, både med rød, hvit og rosa vin, både unge og eldre utgaver. Som nevnt vil lukkede viner og stramme viner har ekstra godt av det, så om du mener det lukter/smaker lite eller føles skarpt, tilfør luft.

Hvordan gjør man det?
Det er såre enkelt, og man trenger heldigvis ingen dyr, kunstferdig karaffel! Mugger, kanner og vaser fungerer fint – bare pass på at de er helt rene og at det går an å skjenke fra dem. Åpne vinflaska, hell vinen over i hva-du-nå-har-tilgjengelig og slyng den forsiktig omkring i et lite minutt. Det går an å helle den tilbake på flaska om man vil, så lenge man har ei trakt i bakhånd, men ellers er det enkleste å skjenke rett fra karaffelen.

Hvor lenge bør vinen få lufte seg?
De fleste viner får nok luft når de helles over og slynges litt rundt, og er dermed klare ganske snart. Ta en slurk og se hva du synes – om den fortsatt ikke smaker eller føles helt som du hadde sett for deg, så la karaffelen stå i et kvarter og prøv igjen.
Når det gjelder eldre, komplekse lagringsviner som klassisk Bordeaux, kan man være tidligere ute, med utgangspunkt i hvor gammel vinen er. Man kan tenke én time for ett tiår og to timer for to tiår, men de færreste viner trenger å stå noe særlig lenger enn to timer.
(Om vinen blir stående for lenge, kan det faktisk bli for mye av det gode, slik at oksygenet får de negative effektene vi var innom tidligere. Hvis vinen er mer enn 30 år gammel, kan man med fordel drikke den så snart man er blitt kvitt bunnfallet.)

Noen ord om dekantering til slutt…
Mange bruker uttrykkene lufting og dekantering om hverandre, men det er ikke det samme. (På engelsk bruker man «decanting» for begge deler, så det er nok det forvirringen stammer fra.) Å slå ei flaske vin oppi ei saftmugge på kjøkkenbenken er én ting, mens å dekantere en vin på den tradisjonelle måten er noe ganske annet – det er noe vinkelnere verden over må lære seg og trene på, slik at de overholder reglene, husker rekkefølgen og ikke søler en dråpe på duken. Det er en ganske langtekkelig og nærmest seremoniell prosess, som begynner når en gjest bestiller en fiin aargangsvin. Flaska skal håndteres riktig fra man henter den i vinkjelleren til alle rundt bordet har noe i glassene. Dekantering krever tid og utstyr og øvelse, og gjøres som regel bare på dyre restauranter. Her ser man et eksempel!

Håper noen får lyst til å prøve å lufte den neste vinen de åpner! (Kanskje favorittvinen blir ENDA bedre da?) Hvis man virkelig vil se hvilken effekt lufting kan ha, kan man gå sammen flere og kjøpe to flasker av samme vin. Åpne den ene og hell den i en karaffel, og la den stå i en halvtime. I mellomtida åpner og smaker man på den andre flaska. Til slutt smaker man på vinen i karaffelen. Forskjellen vil i de fleste tilfeller være ganske stor!

Åh, det er gøy å eksperimentere med vin.
Smil og skål herfra!

Kjekt å vite om sablering av sprudlevin

«Fem gule enker og korken i taket», sang et eller annet danseband på nittitallet. Da var jeg for ung til å skjønne hva det handlet om, men nå vet jeg at Veuve Cliquot-champagne gjerne kalles «gul enke», og ikke minst at korkene ofte spretter i festlig lag!

Ekstra stas blir det om noen har sabel – det er noe helt eget ved å åpne ei flaske musserende med sverd, liksom. Denne metoden brukes gjerne i bryllup og andre høytidelige sammenkomster. Det er en tradisjonell (og effektiv) måte å gjøre det på, og ikke minst ser det ganske så imponerende ut! Korken flyr avsted, og når man finner den igjen, ser man at den har fått magebelte, som om den har pyntet seg i anledning feiringen. Man kutter av toppen på flaska, slik at korken blir sittende fast i tuten! Ganske stilig!

Sablering, som det kalles, er faktisk ikke så vanskelig som det virker. (Jeg lærte det som en del av sommelier-utdannelsen i Oslo, og fikk det til på første forsøk, og det var så gøy!) Jeg vil riktignok ikke anbefale noen å prøve uten å ha fått opplæring først, eller uten tilsyn av noen som vet hvordan man gjør det, men her kommer noen grunnleggende ting som er kjekt å vite om sablering.

Fem viktige punkter når man skal sablere sprudlevin:
-Man må bruke musserende vin med tilstrekkelig kvalitet og trykk (champagne eller noe laget på samme vis).
-Man må kjøle ned hele flaska først; den bør være iskald fra topp til tå.
-Man må fjerne all folie på halsen.
-Man må holde langt nede og  med riktig vinkel, rundt 30 grader.
-Man må følge skjøten i glasset.

For øvrig er det selvfølgelig viktig å ikke peke på noen. Det er lurt å sablere utendørs og holde god avstand til folk rundt.

Blir det ikke glasskår i vinen?
Nei, ettersom man fører sabelen med en bestemt bevegelse vekk fra innholdet i flaska, vil eventuelle glassbiter fly avgårde. (Som når man løser krimgåten og avslører at innbruddet egentlig er et forsøk på forsikringssvindel, vet du, fordi det knuste glasset ligger utenfor og ikke innenfor butikkvinduet.) I mange tilfeller vil også vinen skumme over når korken forsvinner, slik at eventuelle glassrester skylles vekk i tillegg.

Må man ha en spesiallaget sabel?
Nei, men det kan være lurt å bruke en slik de første gangene, for å gjøre det enklere og bli kjent med konseptet. Når man lærer seg teknikken, kan man bruke for eksempel en forskjærskniv.

Her kan man se DNs Merete Bø sablere ei flaske champagne. Håper jeg blir såpass stødig en dag, hoho.

En champagne-sabel koster omtrent en tusenlapp, og kan være en skikkelig gøyal gave til den vininteresserte, den eventyrlystne eller den som har alt!

Smil og skål herfra!

Kjekt å vite: Kan man drikke vin med isbiter?

sergio-alves-santos-26588

Jeg får dette spørsmålet iblant, og her kommer svar!

Det går sakte, men sikkert mot vår og sommer. Snart skal det inntas forfriskninger i sol og varme, og mange velger å ha isbiter i vinen sin. La meg tipse om at det finnes bedre måter å kjøle den ned på!

To gode grunner til at man ikke bør putte isbiter i vin:

-Vinen blir utvannet
Dette sier egentlig seg selv, for dette er jo problemet med isbiter i utgangspunktet, samme hva man putter dem oppi. Isbiter smelter, og når de blir til vann, blander vannet seg med det man drikker. Konsentrasjonen blir gradvis mindre, og til slutt er det bare tynt skvip igjen i bunnen av glasset. Hvis man først skal kose seg med noe godt, er det jo dumt å vanne det ut… Både vinen og du fortjener bedre!

-Vinen smaker mindre
Temperatur påvirker alle næringsmidler, og som regel drikker vi hvitvinen vår litt for kald. Musserende vin kan gjerne komme rett fra kjøleskapet eller ligge på is, men stille viner (altså vanlige viner, som ikke sprudler) bør helst holde litt høyere temeratur enn kjøleskapstemperatur. Det er fordi at når matvarer nedkjøles, blir aromaene svakere. Man anbefales for eksempel å ta oster ut i romtemperatur en halvtime før man skal spise dem, for at smaken skal komme til sin rett, og slik er det med vin også. (Husker dere dette innlegget med åtte tips?) De fleste hvite og rosa viner smaker mest og best når de holder mellom åtte og tolv grader. Når man har isbiter oppi, blir vinen for kald og aromaene hemmet – eller i verste fall helt borte.

Uff, dette lover jo ikke godt… Hva skal man gjøre, da, hvis vinen er for varm og man ikke vil vente?

To ting man heller kan gjøre for å kjøle ned vin:

-Bruke frosne druer i stedet for isbiter
Dette fungerer kjempebra! Hvis man har druer i en boks eller en pose og oppbevarer dem i fryseren, man man ha dem rett i vinglasset dersom vinen holder for høy temperatur. Frosne druer er like effektive som isbiter, så de gir rask nedkjøling, men de vanner ikke ut vinen, og dessuten kan man spise dem som snacks når vinen er drukket opp. Full pott!

-Bruke isen til å lage isvann og legge vinen oppi
Hvis du først har tilgang på is, så ha den i en beholder av noe slag, fyll på med en tilsvarende mengde vann, og sett/legg vinflaska oppi. Isvann er mye mer effektivt enn ren is når man skal kjøle ned vin! Det skyldes at når man setter ei flaske ned i ei bøtte med ren is, er det en veldig liten del av hver isbit som faktisk er i kontakt med glasset, og ellers er flaska omgitt av luft. Når man bruker vann i tillegg, derimot, omsluttes hele flaska, slik at alt glasset blir kaldt og innholdet nedkjøles mye raskere. Hvis man bruker 50/50 vann og is, kan man kjøle ned en vin på få minutter.

Det finnes forresten enkelte viner som er ment å drikkes med is, men da står det på etiketten. Det er en slags trend, først og fremst innen musserende vin, som er spesielt utviklet for å smake best når man har isbiter i. Jeg har en sånn liggende, og når jeg har smakt på den (trenger varme i været først) skal jeg rapportere. I utgangspunktet er det altså slik at man bør styre unna is i vinen, for å få mest mulig ut av den!

Foto: Sérgio Alves Santos via Unsplash, CC0