Kjekt å vite om amarone + besøk hos Tommasi

I høst var jeg så heldig å få reise til Italia, nærmere bestemt til Valpolicella. Bli med på tur, da vel!

Tommasi / vinogvegetar.no

Noen hevder at navnet på denne regionen betyr «dalen med de mange vinkjellere». Andre mener at det er bare tull, men det er i hvert fall ingen tvil om at vin er viktig for folk her, og har vært det veldig lenge!

I dette flotte landskapet ligger produsenten Tommasi, som mange sikkert kjenner til. De har holdt det gående i mer enn hundre år, og står sterkt på markedet både i Italia og i Norge.

Tommasi / vinogvegetar.no

Tommasi er blant annet kjent for å lage amarone, en berømt, kraftig rødvin som nordmenn er veldig glade i, særlig i det mørke vinterhalvåret. For å lage amarone trenger man mange druer (det kommer vi tilbake til), og det er hovedsakelig tre til fem lokale sorter som brukes: Corvina, molinara, rondinella, corvinone og oseleta.

La oss ta en titt i vinmarkene, der hele grunnlaget legges! Druene vokser på vinranker. Dette er slyngplanter som gror i voldsom fart, og som vinmakerne må binde opp og klippe til for å holde styr på. Mange moderne vinmarker ser slik ut.

Tommasi / vinogvegetar.no

Her er vinplantene bundet opp i høyden, og danner smale «vegger» som klasene henger langs. Denne oppbindingsmetoden kalles guyot.

En del tradisjonelle vinmarker ser i stedet slik ut. (Bildet er tatt fra undersiden, for at det skal bli lettere å se T-formen på oppbindingen.)

Tommasi / vinogvegetar.no

Denne metoden kalles pergola, og er mest brukt i varme land, der druene må beskyttes fra den skarpe sola! Bladene danner en slags parasoll som gir skygge, og klasene henger under.

Tommasi har noen slike tradisjonelle vinmarker, som i tillegg ligger i bratte skråninger, så de er blitt terrassert (bygget opp) for at plantene skal få et rett underlag å stå på. Det ser ganske stilig ut!

Tommasi / vinogvegetar.no

Her vokser altså druene fram, som frukten på vinplantene. Det var en masse solmodne druer å se da jeg var på besøk i starten av september, kort tid før de skulle plukkes!

Noen av klasene hang litt etter i utviklingen. Denne er midt i prosessen som kalles véraison, når druene skifter farge fra grønn til blå. Magisk!

Tommasi / vinogvegetar.no

De aller fleste var riktignok blå og bugnende for lengst, og da ser de så forlokkende ut.

Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no

Faktisk sto kassene klare i vinmarkene, i påvente av at innhøstingen skulle begynne!

Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no

Mange kvalitetsprodusenter plukker alle druene sine for hånd. Det er litt av en jobb! Deretter presser man ut saften, som får gjære og bli til vin. (Kort fortalt, selvfølgelig.)

Når man lager amarone, den berømte rødvinen, trengs et ekstra steg i prosessen. Druene fraktes til et tørkeloft med hyller av bambusrør…

Tommasi / vinogvegetar.no

…og så tørkes de i tre måneder, til de blir nesten som rosiner!

Tommasi / vinogvegetar.no

Dette gjør at smaken i druene blir mer konsentrert, ettersom vannet fordamper. Dermed blir vinen ekstra kraftig på smak, et kjennetegn ved amarone. Et annet kjennetegn er at vinen er relativt kostbar, men det er et direkte resultat av denne tørkeprosessen. Den tar mye tid og plass, og fordi det er igjen så lite saft i hver drue, kreves det mange flere druer for å lage ei flaske amarone enn for å lage ei flaske med annen vin. Når vinen er dyrere å produsere, blir den også dyrere på polet… Det sier seg selv!

Tørking er forresten en tradisjonell metode som brukes rundt omkring i verden, men som vanligvis forbindes med søte viner, fordi fruktsukkeret blir igjen i druene. Det var faktisk først på 50-tallet at man fant ut at man kunne lage tørre viner på denne måten, og navnet amarone gjenspeiler nettopp dette – amaro betyr bitter, som motsetning til søt.

Til slutt presser man altså saften ut av druene, og lar den gjære.

(Her kan det nevnes at ripasso, en annen kjent vintype fra dette området, lages ved at fersk druesaft helles over restene av amaroneproduksjonen. Dermed får vinen en frisk karakter, fra den «nye» delen av vinen, og en kompleks karakter, fra de «gamle», tørkede bestanddelene. Denne kombinasjonen gjør ripasso svært populært.)

Etterpå får vinen hvile en stund i kjelleren, enten i ståltanker…

Tommasi / vinogvegetar.no

…eller på eikefat, klassiske tønner laget av eiketre.

Tommasi / vinogvegetar.no

(Når ordet «fatpreg» brukes om en vin, betyr det at den har aromaer som stammer fra lagring på slike tønner.)

Her nede, under de hvite steinbuene i kjelleren, finnes forresten verdens aller største eikefat, Magnifica!

Tommasi / vinogvegetar.no

Denne tønna rommer mer enn 33 000 liter vin, og all amarone fra Tommasi er innom her før den tappes på flaske. Dermed er produksjonsprosessen over, og vinen er klar!

Neste gang vi sitter med en kraftig, kompleks amarone i glasset, kan vi jo sende en tanke til dem som binder opp vinplantene eller plukker druene i vinmarkene, eller se for oss tørkeloftet eller fatene i kjelleren. Alle disse stegene, pluss mange flere, er viktige for at vinen skal smake så godt i sofakroken vår!

Vil man være sikker på at man kjøper en amarone som er laget på tradisjonelt vis, med strenge produksjonsregler og kvalitetskriterier, kan man velge ei flaske fra en produsent som er medlem av «Amarone Families«. Dette er et forbund som 13 familieprodusenter – deriblant Tommasi – har gått sammen og dannet på eget initiativ, for å opprettholde kvaliteten på amarone. Alle disse vinhusene merker flaskene sine med en A-logo. Ved å følge linken over kan man lese mer, om man forstår italiensk, og vi andre kan i hvert fall se logoen og de 13 produsentene!

Håper det var kjekt med et lite innblikk i en kjent vinstil. Om dere har noen spørsmål, er det bare å stille dem i kommentarfeltet. Dersom noen spør om jeg nå har lyst på et glass amarone, kan jeg allerede avsløre at svaret er ja.

*Dette var en jobbreise jeg fikk bli med på som ansatt ved vinbaren Champagneria i Oslo, og billetten ble betalt av importøren Interbrands, som representerer Tommasi i Norge.*

Reklamer

Kjøleskapshalvtimen

squared-one-212144-unsplash

Jeg har nevnt dette før, men det fortjener gjentagelse og et eget innlegg. Her kommer et enkelt, effektivt tips som alle kan dra nytte av hjemme!

Temperatur er viktig for hvordan mat og drikke oppleves, og det er ofte noe folk har sterke meninger om. Bare tenk på hvilke opphetede diskusjoner som kan oppstå når noen avslører at de har sjokoladen i kjøleskapet! Blir kaffekoppen glemt og innholdet lunkent, vil mange velge å ikke drikke opp. Har osten stått lenge ute og begynt å svette, frister den mindre.

Hva med vinen, da? Vi nordmenn har gjerne for vane å oppbevare rødvin på kjøkkenbenken eller kjøkkenhylla, og hvitvin i kjøleskapet. Som regel drikkes altså rødvinen romtemperert og hvitvinen kjøleskapskald. Det er kanskje praktisk, men ingen av disse temperaturene er optimale – den røde vinen vil virke mer dvask når den er såpass varm, og den skarpe alkoholsmaken vil komme tydeligere frem, mens den hvite vinen vil virke syrligere når den er såpass kald, samt smake mindre.

For å generalisere og forenkle litt:
De fleste rødviner er på sitt beste ved en serveringstemperatur på 15-17 grader, altså litt kjøligere enn vi er vant til.
De fleste hvitviner smaker best og mest ved en serveringstemperatur på 8-10 grader, altså litt varmere enn vi er vant til.

Heldigvis kan man med ett enkelt grep optimalisere begge to!

Ta hvitvinen ut av kjøleskapet en halvtime før du skal drikke den,
og sett rødvinen inn i kjøleskapet en halvtime før du skal drikke den.

Så lett er det faktisk! Dette er ikke snobberi, det handler rett og slett om å få mest mulig ut av vinflaskene man har kjøpt. Det er også lurt å huske at om man er i tvil, er det alltid bedre å servere vinen litt for kjølig enn litt for varm, ettersom temperaturen uansett vil stige i glasset etterhvert.

Klarer man å få denne grunntanken og denne gode vanen – kjøleskapshalvtimen – inn i hverdagslivet, vil vinen man drikker hjemme smake ekstra godt!

Skål for det!

Foto: Squared.one via Unsplash

Kjekt å vite om rosa vin

alcohol-alcoholic-dinner-6290

Nå begynner sesongen! Noen av oss drikker riktignok lyserøde viner året rundt, men de fleste forbinder dem med sommerhalvåret.

La oss begynne med det mest grunnleggende: Nei, man lager ikke rosa vin ved å blande hvitt og rødt! (Det finnes selvfølgelig ett unntak som bekrefter denne regelen, men det kan vi komme tilbake til en annen gang.) Rosa viner lages av blå druer, altså rødvinsdruer. Fargen sitter nemlig i skallet – druesaften i seg selv er som regel helt blank. Rød vin får sine dype nyanser ved at drueskallet ligger sammen med saften i lang tid. Etterhvert smitter både farge og smak over på druesaften, og denne prosessen kalles maserering. Rosa vin lages på samme måte, men med kortere masereringstid.

I begynnelsen var rosa viner ganske enkelt et biprodukt av rødvinsproduksjon. En del vinmakere valgte å fjerne litt av druesaften underveis, for å få en mer konsentrert rødvin, og i stedet for å bare helle det ut, valgte de å lage vin av overskuddet også. I dag står de rosa godsakene på egne bein!

Fargen på vinen kan variere veldig. Den avhenger av hvilke druer som er brukt, og gir oss dessuten en idé om hvor lenge drueskallet har ligget i kontakt med saften, og om hvordan den ferdige vinen vil smake. I den ene enden av skalaen har vi de blekrosa utgavene, som bare har maserert et par timer, og som gjerne er lette og leskende. I den andre enden har vi knallrosa varianter, som har ligget i opptil et døgn, og som er langt kraftigere på smak. (Disse kan til og med ha fått et hint av tanniner fra drueskallet, noe man vanligvis forbinder med rødvin.) Et sted i midten finner vi gjerne varmere nyanser av fersken og kobber, så det er egentlig bare å smake seg fram!

Frankrike er blant verdens viktigste vinland, og det gjelder også for rosa viner. Noen av de mest kjente og populære kommer fra to regioner helt i sør, Languedoc-Roussillon og Provence. Her er produksjonen veldig stor, og det er vanlig å blande ulike druer for å gjøre vinene sammensatte i smaken. Rosa vin kan lages av alle blå druer, men noen egner seg bedre enn andre, og blant de mest brukte sortene i Frankrike er grenache, mourvèdre, syrah og cinsault.

Rosa viner er digg til mat! Faktisk er de ganske undervurderte på matbordet. En godt balansert rosa vin kan ha litt av fylden og kraften til en rødvin, men syrefriskheten til en hvitvin, og dermed fungere veldig bra til ulike typer mat. Rosa vin står ofte godt til tapas, til Middelhavsmat, til varierte salater, til rosa fisk (for dem som spiser det) og til retter med sopp!

Kjært barn har som kjent mange navn, og rosa vin er ikke noe unntak. I Frankrike kalles det rosé, i Italia heter det rosato, i USA bruker man gjerne ordet blush og i Spania sier man rosado, bare for å nevne noen uttrykk. Det finnes også noen ekstra kjente utgaver, som den kraftige, franske varianten tavel og den ekstra syrlige østerrikeren schilcher. Kanskje dette blir sommeren du finner en ny favoritt?

Håper de neste månedene byr på mange gode, lyserøde smaksopplevelser!
Skål og smil herfra!

Foto: Kamboopics.cm via Pexels, CC0.

Kjekt å vite om nettbutikken til polet

Her kommer en liten hyllest til en enorm ressurs, som mange har til gode å oppdage! Hvis du vet at du skal på polet før helga, hvorfor ikke kjøpe vinen allerede på mandag, slik at den står og venter på deg når du kommer?

Netthandelen øker hvert eneste år. Stadig flere velger å kjøpe julegavene sine på nett, for eksempel, for da trenger de ikke å stå i kø, og så slipper de å risikere at varene blir utsolgt. Kjøper man på nett i forkant, kan man jo bare svinge innom og plukke opp varene. Slik er det med vin også!

Vinmonopolets nettbutikk er et skikkelig skattkammer. I Norge har vi et av verdens aller største utvalg av vin, om man tar høyde for folketallet i dette lille landet! Størstedelen av sortimentet i nettbutikken heter egentlig bestillingsutvalget, gjerne forkortet til BU. Dette navnet låter så skremmende at mange ikke tør å bruke det. Ofte tenker folk omtrent som følger: «Bestille vin? Som ikke finnes i butikken, liksom? Ellers takk. Det låter komplisert. Da må jeg sikkert fylle ut skjemaer og sånt? Ser jeg ut som en ekspert, eller? Nei, jeg vil bare kjøpe vin, sånn som vanlige folk gjør. Takke meg til det som står i hyllene på mitt lokale pol.»

Problemet er bare at mange av polets fysiske utsalg er ganske små, slik at det ikke er plass til så mange varer. En gjennomsnittlig butikk har mellom 400 og 1200 varer i sortimentet, og de aller største polene (kategori 7) har 1850 ulike varer. Egentlig er det til sammen 21 000 produkter å få kjøpt gjennom Vinmonopolet! Brorparten av disse er ikke fysisk tilgjengelige i butikkene, det er det selvfølgelig ikke plass til, men de finnes i nettbutikken. Med andre ord får man bare tilgang til en knøttliten andel dersom man begrenser seg til det som står framme i polhyllene. Det finnes utrolig mye spennende vin i polets sortiment, fra alle verdenshjørner, som bare venter på å bli oppdaget av eventyrlystne nordmenn!

Når man kjøper noe fra bestillingsutvalget, så kan man få det sendt til et hvilket som helst pol, og man får beskjed når det er klart til henting. (Det går også an å velge å hente pakken på posten eller få den levert hjem, mot et vederlag, mens det å plukke opp pakken i butikken er helt gratis.) Som regel tar det bare noen dager før vinen er på plass (2-4 virkedager er vanlig), og så får man to uker på hente den. Med andre ord er det veldig praktisk å bestille drikkevarer til middager, fester, hytteturer eller andre sosiale sammenkomster som man vet om på forhånd, og så stikke innom og plukke dem opp når det passer. For eksempel kan man bestille varene til det polet som ligger nærmest jobben, festlokalet eller feriehuset, og så svinge innom på veien! Her er potensialet stort, dere.

Vinmonopolet-appen er forresten enda lettere å bruke enn nettsidene til polet. Der trenger man ikke engang navn eller varenummer for å søke fram en vin. Når man smaker noe man liker, kan man scanne strekkoden på etiketten, så blir man sendt rett til riktig side i nettbutikken og kan klikke til seg noen flasker i løpet av få sekunder. Nesten farlig enkelt, hoho. (Appen finnes her til iPhone og her til Android!)

I nettbutikken er det enkelt å tilpasse søket sitt etter varetype og pris, og hvis man uansett skal innom et pol, ser man hvilke som har varen inne. (I appen kan man dessuten få beskjed om hvor den nærmeste flaska befinner seg!) Man kan også begrense søket til for eksempel økologisk vin eller miljøsmart emballasje, uten å måtte lete rundt eller spørre seg for.

Nå begynner dette reklamelignende innlegget å nærme seg slutten, jeg lover, men dette er et tema som vinbransjen jobber for å skape større bevissthet rundt. Mange nordmenn innser ikke hvor heldige de er, som får tilgang til så store mengder godt drikke med bare noen tastetrykk. Bestillingsutvalget og nettbutikken til polet er vindrikkerens beste venner!

En hel verden av vin venter på nett! Skål!

Foto: StockSnap via Pixabay, CC0.

Kjekt å vite om magnum (pluss noen vintips)

Hvorfor er det slik at nordmenn med glede kjøper pappkartonger som inneholder tre liter vin, men kvier seg for å kjøpe flasker som inneholder 1,5 liter? Det er noe mystisk og kanskje litt skummelt ved magnumflaskene. Slik behøver det ikke være!

Magnum er en tradisjonsrik størrelse i vinens verden, og ei magnumflaske rommer like mye som to vanlige flasker vin. Mange tror at det er fryktelig råflott og kostbart med magnum, men i skrivende stund finnes det over 150 magnum-viner i polets vareutvalg, både hvite, røde, rosa og musserende, som koster under 400 kroner. Skal man kjøpe to flasker god vin, må man jo som regel ut med såpass uansett, ikke sant? Dermed kan man like gjerne kjøpe én stor flaske som to små… Er man villig til å betale litt mer, øker selvfølgelig utvalget, men poenget er at magnumflasker ikke er så uoppnåelige som mange tror!

Her kommer tre gode grunner til å kjøpe magnum:

  • Prisen er omtrent den samme som for to flasker av samme vin, og ofte litt mindre.
  • Store flasker er gøy og skaper feststemning! Trenger man noen annen grunn, egentlig?
  • Størrelsen på magnumflasker er optimal for lagring, så smaken på vinen blir aller best i dette formatet.

La meg utbrodere det siste punktet litt: Dette gjelder spesielt for musserende vin som produseres på den tradisjonelle måten. Champagne, cava og crémant er kanskje de mest kjente navnene i denne kategorien. Slike viner tilbringer mange måneder, og noen ganger mange år, «på bunnfall». Dette betyr at det er gjærstoffer i vinen som skaper bobler og smak over lang tid. Forholdet mellom bunnfallet og vinen, altså hvor mye det er av hver og hvordan påvirkningen blir, varierer med hvor stor flaska er. Det finnes mange ulike flaskestørrelser, men den optimale ansees å være magnum!

Da er det vel ingen grunn til ikke å prøve?
Her kommer tips til ni viner man kan kjøpe på store, flotte, festlige flasker – og alle er i den tidligere nevnte prikategorien.

Musserende vin
Caves Hautes Côtes Crémant de Bourgogne Brut 2010. En annen årgang er tidligere omtalt her.
Anna de Codorníu Blanc de Blancs Reserva Brut. Den mindre og økologiske utgaven er tidligere omtalt her.

Hvitvin
Gotas del Mar Albariño 2015. Syrefrisk, sitruspreget og mineralsk.
Leitz Rheingau Riesling Trocken 2014. Klassisk, syrlig, lang. Riesling-flasker er for øvrig ekstra høye (se bildet)!
Fusser Blanc de Pinot Noir 2016. Interessant, eplepreget, fyldig og frisk.

Rødvin
OMA Barbera d’Alba 2015. Rund, fruktig og matvennlig.
Villa Ponciago Beaujolais Village 2012. Floral, lett og slank.

Rosa vin
Ch. de Berne Grand Recolte Rosé 2016. Fyldig, men forfriskende, med solfylte smaker.
AIX Rosé 2016. Livlig og fruktdreven, nesten skarp, med et snev av urter.

Kanskje finnes også din favoritt-vin på større flaske? Det er verdt å sjekke, spør du meg…

La oss gjøre 2018 til magnum-året! Stor stas, hoho!

Tre førjulstips

pexels-photo-712324

Høytida nærmer seg, og her kommer tre aktuelle lenker for den vininteresserte!

God desember-helg, dere!

Foto: Element5 Digital via Pexels, CC0.

Kjekt å vite: Fem hemmeligheter om akevitt (pluss noen anbefalinger og en utflukt)

Akevitt / vinogvegetar.no

I dag innvier jeg en ny kategori på bloggen: Brennevin!

Vi har mye å være stolte av her i Norge. Naturen vår og velferdssystemet vårt, for eksempel, og akevitten vår!

Se for deg følgende scenario: Det er julaften, og det er tid for årets ene akevitt. Far i huset kommer med flaska, som har stått urørt i skapet siden i fjor, men som har tilbragt det siste døgnet i fryseren for å bli iskald. Det helles opp et shotglass til hver, og det utbringes en juleskål, og alle kaster i seg spriten for å bli fortest mulig ferdig med det. God jul!

Her er det mye som skurrer, mye som skjærer litt i hjertet på oss som er glade i akevitt. Vårt nasjonalbrennevin er noe som bør behandles med respekt, og som bør nytes – ikke noe man bør tylle i seg uten å tenke, bare på grunn av gruppepress, én gang hvert år. I andre land drikker de sine lokale, tradisjonsrike brennevin med stolthet og glede, og slik burde det også være her i Norge, mener jeg!

Overveldende mange tror at de ikke liker akevitt. Ja, jeg velger å bruke ordet «tror». Det er nemlig flere grunner til at jeg stusser når voksne folk sier at de ikke liker akevitt: For det første er det litt som å si at man ikke liker grønnsaker, fordi det er kjempestor variasjon i hvordan akevitt smaker, og for det andre er det selvfølgelig en tilvenningssak, akkurat som alle andre typer alkoholholdig drikke. De aller færreste synes at øl eller rødvin er godt den første gangen de smaker det, for ikke å snakke om for eksempel brandy – og likevel er det ofte cognac nordmenn jobber med å lære seg å like, slik at de kan drikke det til kaffen etter en bedre middag, heller enn vårt eget nasjonalbrennevin! Hvorfor er det slik? Jeg synes det er skikkelig synd.

Norsk akevitt er et kvalitetsprodukt, som lages etter strenge retningslinjer. Norsk akevitt spiller en sentral rolle i vår mat- og drikkehistorie, vår tradisjon og vår kulturarv. Norsk akevitt er godt og spennende, og fortjener hedersplassen i barskapet og på bordet.

Her kommer fem hemmeligheter om akevitt!

  • Akevitt kan drikkes hele året, hele uka
    Man skulle tro at dette var åpenbart, at man ikke trengte å nevne det, men hvorfor drikker mange akevitt én gang i året? Fra gammelt av skyldtes det kanskje at man ikke hadde råd til å drikke det ellers, at man unnet seg det aller beste denne ene gangen, men i dag er vi en rik nasjon som kan hygge oss litt oftere. Dessverre er det fortsatt slik at mange bare kjøper akevitt til jul, og at mange blader og blogger bare skriver om akevitt i desember, og at en stor del av befolkningen ser på de to tingene som uløselig knyttet sammen. Selvfølgelig skal vi kose oss med akevitt i jula, men det er da vel rart om vi ikke rører nasjonaldrikken vår i de elleve månedene som utgjør resten av året? Forresten er det kanskje ikke så underlig at folk ikke venner seg til akevitt når det går et helt år mellom hver gang de drikker det?
    Selv synes jeg det er godt med en liten akevitt på fest eller i helga, til et bedre måltid eller som en dram til kvelds. Jeg har akevitt på lommelerka i lystig lag, og jeg kjøper med meg ei halvflaske når jeg drar på utenlandstur, for å kunne spandere på nye venner jeg måtte møte underveis. Det ligger jo så mye glede i godt drikke, og i å dele det med andre!
    (Om noen nå synes at jeg låter som en drukkenbolt: Det kan fint gå en måned uten at jeg drikker akevitt, men poenget er at det aldri går et år.)
  • Akevitt bør nytes og nippes til
    Shots? Nei, takk. Jeg vil ikke bare få det unna og bli full, jeg vil kose meg, og det synes jeg alle burde gjøre. Ta små slurker og kjenn ordentlig etter! Hva smaker det, egentlig? Send akevitten litt rundt i munnen og la aromaene utfolde seg. Slik oppleves dessuten alkoholen som rundere, slik at det svir mindre i halsen.
  • Akevitt bør drikkes romtemperert
    Det er dessverre veldig vanlig å oppbevare akevitten i kjøleskapet eller i fryseren, og drikke den iskald. Det demper aromaene, mens alkoholen virker skarpere. Med andre ord: Det smaker mindre og brenner mer. Det blir fullgæli, som vi sier der jeg kommer fra.
    (En liten oppklaring: Vodka oppbevares kaldt, og det er sannynligvis derfra denne vanen kommer. Vodkaen lages for å smake renest og minst mulig, og for å blandes med andre ting, og derfor kan man like gjerne kjøle den ned. Akevitten, derimot, produseres på en annen måte, og får et intrikat aromabilde.)
  • Akevitt bør drikkes av tulipanformede glass
    Sett fingerbøll og telysholdere tilbake i skapet. La brennevinet komme til sin rett i store akevittglass, eller i cognacglass, vinglass eller andre glass med tulipanformet klokke. Da kan man slynge akevitten rundt, slik at aromaene frigis, og så kan man snuse på den, slik man gjør med andre gode drikkevarer, og virkelig få fullt utbytte. Ikke stikk nesa for langt nedi eller pust for dypt inn, da – man må være litt mer forsiktig når man lukter på brennevin. Mmmm, kjenner du litt vanilje, kanskje?
  • Akevitt fungerer til nesten all mat, pluss i drinker, som avec og på egenhånd
    Norsk akevitt må lages med enten karve eller dill, men som regel smaker den av mye annet spennende i tillegg. Fordi den både krydres og fatlagres, er den utrolig variert, faktisk mye mer variert enn de fleste andre typer brennevin! Det finnes over 100 ulike akevitter i Norge, og mange av dem er spesielt utviklet til ulike typer mat. For eksempel finnes det varianter som passer til grillmat, sjømat og tradisjonsmat, sjømat. Også de mer generelle sortene (for eksempel klassikerne fra Løiten eller Lysholm) er utmerket følge på matbordet, og for øvrig finnes søtere utgaver som står til dessert. De siste årene har det dessuten dukket opp noen nye, spennende typer som er tilpasset drinker. (Hva med en akevitt & tonic i stedet for en gin & tonic?) Videre finnes det mange akevitter som er så runde og komplekse at man uten problemer kan drikke dem helt for seg selv… Her er det bare å smake seg fram!

Forskjellen på disse hemmelighetene og andre hemmeligheter er at man gjerne kan spre disse videre, hoho! Jo flere som innlemmes i dette, jo bedre!

Om noen fortsatt måtte lure: Ja, jeg brenner (haha) for akevitten! Jeg synes det er godt og undervurdert. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg har vokst opp i Løten, og at faren min formidler akevitthistorie på Løiten Brænderi. Det er jeg stolt av, akkurat som av nasjonalbrennevinet vårt.

Til sist: Drikk med måte, dere. All alkohol – også akevitt – skal nytes.

– – – – – –

Noen konkrete tips til akevitter som jeg anbefaler:

Fru Lysholm
En mildere, snillere dram med vaniljepreg. For mange er dette en fin inngangsport til akevittens verden! Finnes på både hel- og halvflaske.

Løiten Tur-Aquavit
En selvfølge på små og store utflukter! Den lille plastflaska er praktisk å ta med seg, og selve akevitten er smakssatt med lakrisrot. Kjempegodt!

Lysholm Linie Double Cask
Min favoritt som hyggedram. Denne er lagret både på portvinsfat og sherryfat, noe som gjør den herlig fyldig og kompleks.

Nansen-Aquavit
En ny versjon av en gammel klassiker, som nå er blitt en moderne og lettdrikkelig akevitt. Sval, sitruspreget og god til vegetarmat!

– – – – – –

Denne siste akevitten smakte jeg på for noen uker siden, da jeg fikk besøke det lille brenneriet Oss Craft Destillery i Bergen*! Det passer med noen flere bilder etter såpass mye tekst, ikke sant? Slik var det å være på visitt på spritfabrikken!

Akevitt / vinogvegetar.no

Heftig maskineri! Det er alltid kult med en titt bak kulissene.

Akevitt / vinogvegetar.no

Tvilsomme stoffer i fleng! Dette er forresten Stig Bareksten, som har utviklet den nye akevitten og som står bak brenneriet.

Akevitt / vinogvegetar.no

Han viste oss rundt blant blanke apparater og forklarte hvordan produksjonen foregår.

Akevitt / vinogvegetar.no

Man kunne se magien skje, hoho…

Akevitt / vinogvegetar.no
Akevitt / vinogvegetar.no

Langs en vegg sto det krydder av alle slag – kunsten å lage god akevitt ligger i balansen mellom de ulike kryddersmakene.

Akevitt / vinogvegetar.no

Dette er altså resultatet!

Skål, dere!

*Pressevisitt med sponset flyreise.