Kjekt å vite om sødme og sukker i vin

Begrepsbruken er forvirrende og sukkerinnholdet varierende. La oss ta en titt på sødme og sukker i vinen vår!

wendy-rake-1561407-unsplash

Vi vet alle at sukker smaker søtt, og at det finnes vin som er søt. Det motsatte av søt, i vinens verden, er tørr. Dette kan føre til misforståelser, men vi får bare gjøre vårt beste med de ordene vi får utdelt.

Tørre tanniner?
Det første språklige hinderet vi skal hoppe over, oppstår når vi treffer på tannin/garvestoffer i rødvin, for de gir oss følelsen av tørrhet i munnen. Mange misforstår og tror derfor at tørr vin er tanninrik vin. Slik er det ikke, ordet tørr brukes bare om vin med lite eller ikke noe sukker. Vinmonopolet har begynt å bruke «snerp» om munnfølelsen fra tannin, for at det skal være lettere for folk å forholde seg til.

Sukkertyper
I druer finnes det hovedsakelig to typer sukker:  fruktose (fruktsukker) og glukose. Fruktose bidrar mest med søt smak, mens glukose også bidrar med fylde. Heeeelt knusktørre viner, som ikke inneholder noe sukker i det hele tatt, vil ofte fremstå som skarpe og flate. Litt sukker er derfor viktig for at vinen skal føles balansert, men det er snakk om små mengder.

Fruktsødme
En vin kan smake av søt frukt og samtidig være tørr. Såkalt fruktsødme er den søtlige smaken som ikke stammer fra sukker, men fra solmodne druer. Det meste av søtsmaken vi kjenner når vi drikker vin, er fruktsødme.

Restsukker
Restsukker eller restsødme er sukker som blir igjen i vinen etter at gjæringen er over. Gjæringen er den kjemiske prosessen som omdanner sukkeret i druene til alkohol, men som oftest blir det altså en liten mengde til overs. Med andre ord er det stort sett litegrann sukker i vinen, selv om den er tørr. Restsukker i vin måles i gram per liter, og de fleste tørre viner inneholder tre til ni gram restsukker per liter. Det er helt naturlig – det finnes jo fruktose i druene i utgangspunktet, som i alskens frukt og grønnsaker og andre råvarer. Nå tenker vi normalt ikke liter når vi drikker vin, vi teller glass. I et gjennomsnittlig glass med vanlig, tørr vin, enten den er hvit, rosa, rød eller musserende, er det som regel under to gram sukker.

Tilsatt sukker: chaptalisering og dosage
Sukker tilsettes vin i to tilfeller, først og fremst. Det ene er i kjølige vinregioner hvor det er vanskelig å få druene til å modne skikkelig. Da kan det være lov å tilsette litt sukker til druemosten før gjæring, for å få høyere alkoholinnhold i den ferdige vinen. (Gjæren får altså mer sukker å «spise på», som omdannes til mer alkohol. Vin uten alkohol er jo ikke vin, det er druesaft…) Sluttproduktet blir altså ikke søtere, men litt sterkere viner. Dette kalles chaptalisering.
Det andre tilfellet er musserende viner, slike som lages på den tradisjonelle måten og er av god kvalitet. Her tilsettes flaskene en liten mengde vin og sukker etter annengangs gjæring, den gjæringen som gjør vinen sprudlende. Denne blandingen kalles liqueur d’expédition, og prosessen er kjent som dosage. Noen bobleprodusenter velger riktignok å sløyfe sukkeret i denne blandingen, og slike viner er gjerne merket med ultra brut, brut nature, non-dosé, zéro dosage eller lignende yttrykk. Alt går i praksis ut på det samme, nemlig at det ikke er tilsatt noe ekstra sukker til slutt. Det betyr riktignok IKKE at det ikke finnes sukker i den ferdige vinen! Disse vinene kan likevel inneholde litt restsukker (inntil tre gram per liter), men hakket mindre enn en brut, som er standardbegrepet for vanlig, tørr musserende.

Jeg sa jo at dette var forvirrende greier, hoho.

Kalorier i vin
For dem som av ulike grunner følger med på inntaket av kalorier, er det viktig å huske at alkoholen også bidrar, og i større grad enn sukkerinnholdet. Jo høyere alkoholprosent, jo flere kalorier, uavhengig av restsødmen. Ett glass tørr vin på rundt 12 %, enten vinen er rød eller hvit, vil som regel inneholde rundt 100 kalorier.

Hva med søte viner, da?
Søte viner kan være dødsgodt! De har et litt frynsete rykte, ofte fordi folk har drukket billig tysk vin i sin ungdom, eller fordi brusdrikkende amerikanere tyller i seg billig «white zin». Legg merke til at ordet «billig» går igjen… Det krever nemlig tid, kunnskap og ferdigheter å lage balanserte, komplekse viner med høyt sukkerinnhold. Dette medfører naturlig nok at man som forbruker må ut med noen ekstra kroner, men slik er det jo som oftest når man velger kvalitet. Skikkelig dessertvin kommer gjerne på små flasker, så de er ikke sååå dyre, og dessuten er det naturlig å drikke mindre mengder når vinen er søt. Sukkeret kommer som regel fra druer som har fått bli ekstra modne ved å henge lenge på vinranken, eller som er blitt plukket og tørket eller frosset, slik at smaken og sødmen er blitt konsentrert. Søte viner inneholder gjerne 45 gram sukker eller mer, men er de gode, har de nok syre til å veie opp, så søtsmaken ikke blir overveldende. Noen søte viner kan inneholde flere hundre gram sukker per liter, men da sier det seg selv at man ikke drikker så mye, og da er vinen en dessert i seg selv! Det finnes mye godt å smake på, både innenfor rødt, hvitt og musserende.

«Jeg vil ha noe tørt»
En liten avklaring til slutt: 90 % av all vinen som lages, er tørr. Når du bestiller vin ute eller skal kjøpe vin på polet, trenger du ikke presisere at du vil ha en tørr vin – det blir som å gå til sportsbutikken og si at du vil ha en sykkel med to hjul. Prøv heller å forklare hva du vil at vinen skal smake, eller hvordan du vil at den skal føles! Har du lyst på en lett, forfriskende vin? Har du lyst på en fyldig og rund vin? Vil du at den skal smake sitrus? Vil du at den skal være krydret? Slike beskrivelser gjør det mye lettere for oss som forsøker å finne fram til noe vi tror du vil like.

Puh, jeg tror det var alt jeg hadde tenkt å nevne om sødme og sukker i vin!
Om noen har spørsmål, kom med dem. Jeg er hverken kjemiker, ernæringsekspert eller vinmaker, men jeg lover å svare etter beste evne.

Måtte det oppstå mye søt musikk i sommer, og måtte alle få søte drømmer!

Foto: Wendy Rake via Unsplash.

Reklamer

Kjekt å vite om å smake på vinen når man får den servert

matthieu-joannon-294645-unsplash

«Hvem vil smake på vinen?» Det fryktede spørsmålet når man er ute og har bestilt ei flaske på deling. Mange synes det er skummelt eller pinlig å være den som må smake. Hvorfor smaker man på vinen før den helles opp, egentlig?

Jeg synes det Michael McIntyre sier her er ganske morsomt! Han tar situasjonen på kornet.

McIntyre har dessuten helt rett; man smaker ikke for å sjekke om man liker den. Det at man liker vinen, er underforstått når man bestiller den. De/den som bestiller har sett på vinkartet, sjekket prisene og bestemt seg for ei flaske, som nå er blitt åpnet og servert. Bordet har fått det de har bedt om, så den saken er grei.

Man smaker på vinen for å forsikre seg om at den er i orden. Vinfeil oppstår med jevne mellomrom, og det er umulig å forutsi om ei flaske er i orden før man åpner den og smaker. Derfor tar man en liten sjekk i starten, for å bekrefte at alt er som det skal.

Den som smaker på vinen, bør altså være den som har best forutsetning for å vite om noe er galt med den. En person som vet mer eller mindre hvordan det man har bestilt, er ment å lukte og smake. Hvis du er den utvalgte og ikke helt vet hva du skal forvente, er det stort sett så enkelt som å slynge vinen litt rundt i glasset, stikke nesa nedi og sjekke om vinen lukter godt. (Som når man vurderer vin ellers, er lukt like viktig som smak, og mange vinfolk nøyer seg med å bare lukte.) Lukter innholdet i glasset som noe du har lyst til å drikke? I så fall er vinen sannsynligvis i orden! Da er det bare å nikke til servitøren og glede seg til å nyte den. Vil du ta en slurk, så sender du vinen litt rundt i munnen og sjekker om du kjenner smaken av frukt eller bær. Diverse vinfeil «stjeler» disse sidene ved vinen, så om den føles frisk og livlig og fruktig i munnen, er trolig alt som det skal.

Er du usikker på hvordan vinen bør lukte og smake, så spør! Et spørsmål som «hvilke aromaer er typiske for denne druen?» eller «hva kan jeg forvente av denne vinen?» når du skal lukte og smake på den, vil ikke oppfattes som uvitenhet, men som interesse. Det vil gjøre det lettere å vurdere om vinen er som den skal være, noe den heldigvis er i 90 % av tilfellene. Stort sett slipper man å tenke på vinfeil i det hele tatt!

Her kommer det en viktig tilleggsopplysning. Om servitøren åpner ei flaske ved bordet og ikke lukter på korken, har ikke vedkommende fått den opplæringen de bør ha. Det å lukte på korken er en helt grunnleggende og veldig viktig sjekk. Basert på korken vil en dyktig servitør som regel vite med én gang om det er noe galt, og da kommer vinen aldri så langt som til glasset ditt, da henter vedkommende ei ny flaske med det samme. Om servitøren ikke lukter på korken, be om å få gjøre det selv, før vinen helles opp i glasset. Korken skal også lukte godt, den skal lukte vin.

Jeg har skrevet mer om korkfeil, den vanligste vinfeilen, her!

Det skjer i sjeldne tilfeller at gjester på serveringssteder sier at de ikke liker vinen, og at de derfor ikke vil betale for den. Det er en frustrerende situasjon for servitøren, ettersom flaska er blitt bestilt og åpnet, og ettersom det egentlig ikke er gjestens subjektive smak som er spørsmålet. Kunden har alltid rett, sies det, men det beste er selvfølgelig om kunden på forhånd faktisk er klar over hvorfor man smaker på vinen, hoho! Om servitøren vet at alt er bra med vinen, er det naturligvis kjedelig om gjesten ikke vil ha den. Det er jo heller ikke sånn det fungerer når man kjøper mat og drikke ellers. Om man tester et helt nytt pålegg og det viser seg at man ikke liker det, krever man ikke pengene tilbake fra butikken eller produsenten… Slik er det med vin også. Om varen derimot ikke er i orden, og derfor ikke smaker slik den skal, er selvfølgelig saken en annen. Det er altså nettopp derfor man sjekker vinen før den helles opp i glassene.

Vin er et naturlig, levende produkt som utvikler seg i flaska. Dette er noe av det som gjør vin så spennende! Neste gang du er den som skal smake på vinen, kan du gjøre det med hodet hevet!

Foto: Matthieu Joannon via Unsplash

 

Kjekt å vite om amarone + besøk hos Tommasi

I høst var jeg så heldig å få reise til Italia, nærmere bestemt til Valpolicella. Bli med på tur, da vel!

Tommasi / vinogvegetar.no

Noen hevder at navnet på denne regionen betyr «dalen med de mange vinkjellere». Andre mener at det er bare tull, men det er i hvert fall ingen tvil om at vin er viktig for folk her, og har vært det veldig lenge!

I dette flotte landskapet ligger produsenten Tommasi, som mange sikkert kjenner til. De har holdt det gående i mer enn hundre år, og står sterkt på markedet både i Italia og i Norge.

Tommasi / vinogvegetar.no

Tommasi er blant annet kjent for å lage amarone, en berømt, kraftig rødvin som nordmenn er veldig glade i, særlig i det mørke vinterhalvåret. For å lage amarone trenger man mange druer (det kommer vi tilbake til), og det er hovedsakelig tre til fem lokale sorter som brukes: Corvina, molinara, rondinella, corvinone og oseleta.

La oss ta en titt i vinmarkene, der hele grunnlaget legges! Druene vokser på vinranker. Dette er slyngplanter som gror i voldsom fart, og som vinmakerne må binde opp og klippe til for å holde styr på. Mange moderne vinmarker ser slik ut.

Tommasi / vinogvegetar.no

Her er vinplantene bundet opp i høyden, og danner smale «vegger» som klasene henger langs. Denne oppbindingsmetoden kalles guyot.

En del tradisjonelle vinmarker ser i stedet slik ut. (Bildet er tatt fra undersiden, for at det skal bli lettere å se T-formen på oppbindingen.)

Tommasi / vinogvegetar.no

Denne metoden kalles pergola, og er mest brukt i varme land, der druene må beskyttes fra den skarpe sola! Bladene danner en slags parasoll som gir skygge, og klasene henger under.

Tommasi har noen slike tradisjonelle vinmarker, som i tillegg ligger i bratte skråninger, så de er blitt terrassert (bygget opp) for at plantene skal få et rett underlag å stå på. Det ser ganske stilig ut!

Tommasi / vinogvegetar.no

Her vokser altså druene fram, som frukten på vinplantene. Det var en masse solmodne druer å se da jeg var på besøk i starten av september, kort tid før de skulle plukkes!

Noen av klasene hang litt etter i utviklingen. Denne er midt i prosessen som kalles véraison, når druene skifter farge fra grønn til blå. Magisk!

Tommasi / vinogvegetar.no

De aller fleste var riktignok blå og bugnende for lengst, og da ser de så forlokkende ut.

Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no

Faktisk sto kassene klare i vinmarkene, i påvente av at innhøstingen skulle begynne!

Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no

Mange kvalitetsprodusenter plukker alle druene sine for hånd. Det er litt av en jobb! Deretter presser man ut saften, som får gjære og bli til vin. (Kort fortalt, selvfølgelig.)

Når man lager amarone, den berømte rødvinen, trengs et ekstra steg i prosessen. Druene fraktes til et tørkeloft med hyller av bambusrør…

Tommasi / vinogvegetar.no

…og så tørkes de i tre måneder, til de blir nesten som rosiner!

Tommasi / vinogvegetar.no

Dette gjør at smaken i druene blir mer konsentrert, ettersom vannet fordamper. Dermed blir vinen ekstra kraftig på smak, et kjennetegn ved amarone. Et annet kjennetegn er at vinen er relativt kostbar, men det er et direkte resultat av denne tørkeprosessen. Den tar mye tid og plass, og fordi det er igjen så lite saft i hver drue, kreves det mange flere druer for å lage ei flaske amarone enn for å lage ei flaske med annen vin. Når vinen er dyrere å produsere, blir den også dyrere på polet… Det sier seg selv!

Tørking er forresten en tradisjonell metode som brukes rundt omkring i verden, men som vanligvis forbindes med søte viner, fordi fruktsukkeret blir igjen i druene. Det var faktisk først på 50-tallet at man fant ut at man kunne lage tørre viner på denne måten, og navnet amarone gjenspeiler nettopp dette – amaro betyr bitter, som motsetning til søt.

Til slutt presser man altså saften ut av druene, og lar den gjære.

(Her kan det nevnes at ripasso, en annen kjent vintype fra dette området, lages ved at fersk druesaft helles over restene av amaroneproduksjonen. Dermed får vinen en frisk karakter, fra den «nye» delen av vinen, og en kompleks karakter, fra de «gamle», tørkede bestanddelene. Denne kombinasjonen gjør ripasso svært populært.)

Etterpå får vinen hvile en stund i kjelleren, enten i ståltanker…

Tommasi / vinogvegetar.no

…eller på eikefat, klassiske tønner laget av eiketre.

Tommasi / vinogvegetar.no

(Når ordet «fatpreg» brukes om en vin, betyr det at den har aromaer som stammer fra lagring på slike tønner.)

Her nede, under de hvite steinbuene i kjelleren, finnes forresten verdens aller største eikefat, Magnifica!

Tommasi / vinogvegetar.no

Denne tønna rommer mer enn 33 000 liter vin, og all amarone fra Tommasi er innom her før den tappes på flaske. Dermed er produksjonsprosessen over, og vinen er klar!

Neste gang vi sitter med en kraftig, kompleks amarone i glasset, kan vi jo sende en tanke til dem som binder opp vinplantene eller plukker druene i vinmarkene, eller se for oss tørkeloftet eller fatene i kjelleren. Alle disse stegene, pluss mange flere, er viktige for at vinen skal smake så godt i sofakroken vår!

Vil man være sikker på at man kjøper en amarone som er laget på tradisjonelt vis, med strenge produksjonsregler og kvalitetskriterier, kan man velge ei flaske fra en produsent som er medlem av «Amarone Families«. Dette er et forbund som 13 familieprodusenter – deriblant Tommasi – har gått sammen og dannet på eget initiativ, for å opprettholde kvaliteten på amarone. Alle disse vinhusene merker flaskene sine med en A-logo. Ved å følge linken over kan man lese mer, om man forstår italiensk, og vi andre kan i hvert fall se logoen og de 13 produsentene!

Håper det var kjekt med et lite innblikk i en kjent vinstil. Om dere har noen spørsmål, er det bare å stille dem i kommentarfeltet. Dersom noen spør om jeg nå har lyst på et glass amarone, kan jeg allerede avsløre at svaret er ja.

*Dette var en jobbreise jeg fikk bli med på som ansatt ved vinbaren Champagneria i Oslo, og billetten ble betalt av importøren Interbrands, som representerer Tommasi i Norge.*

Kjøleskapshalvtimen

squared-one-212144-unsplash

Jeg har nevnt dette før, men det fortjener gjentagelse og et eget innlegg. Her kommer et enkelt, effektivt tips som alle kan dra nytte av hjemme!

Temperatur er viktig for hvordan mat og drikke oppleves, og det er ofte noe folk har sterke meninger om. Bare tenk på hvilke opphetede diskusjoner som kan oppstå når noen avslører at de har sjokoladen i kjøleskapet! Blir kaffekoppen glemt og innholdet lunkent, vil mange velge å ikke drikke opp. Har osten stått lenge ute og begynt å svette, frister den mindre.

Hva med vinen, da? Vi nordmenn har gjerne for vane å oppbevare rødvin på kjøkkenbenken eller kjøkkenhylla, og hvitvin i kjøleskapet. Som regel drikkes altså rødvinen romtemperert og hvitvinen kjøleskapskald. Det er kanskje praktisk, men ingen av disse temperaturene er optimale – den røde vinen vil virke mer dvask når den er såpass varm, og den skarpe alkoholsmaken vil komme tydeligere frem, mens den hvite vinen vil virke syrligere når den er såpass kald, samt smake mindre.

For å generalisere og forenkle litt:
De fleste rødviner er på sitt beste ved en serveringstemperatur på 15-17 grader, altså litt kjøligere enn vi er vant til.
De fleste hvitviner smaker best og mest ved en serveringstemperatur på 8-10 grader, altså litt varmere enn vi er vant til.

Heldigvis kan man med ett enkelt grep optimalisere begge to!

Ta hvitvinen ut av kjøleskapet en halvtime før du skal drikke den,
og sett rødvinen inn i kjøleskapet en halvtime før du skal drikke den.

Så lett er det faktisk! Dette er ikke snobberi, det handler rett og slett om å få mest mulig ut av vinflaskene man har kjøpt. Det er også lurt å huske at om man er i tvil, er det alltid bedre å servere vinen litt for kjølig enn litt for varm, ettersom temperaturen uansett vil stige i glasset etterhvert.

Klarer man å få denne grunntanken og denne gode vanen – kjøleskapshalvtimen – inn i hverdagslivet, vil vinen man drikker hjemme smake ekstra godt!

Skål for det!

Foto: Squared.one via Unsplash

Kjekt å vite om rosa vin

alcohol-alcoholic-dinner-6290

Nå begynner sesongen! Noen av oss drikker riktignok lyserøde viner året rundt, men de fleste forbinder dem med sommerhalvåret.

La oss begynne med det mest grunnleggende: Nei, man lager ikke rosa vin ved å blande hvitt og rødt! (Det finnes selvfølgelig ett unntak som bekrefter denne regelen, men det kan vi komme tilbake til en annen gang.) Rosa viner lages av blå druer, altså rødvinsdruer. Fargen sitter nemlig i skallet – druesaften i seg selv er som regel helt blank. Rød vin får sine dype nyanser ved at drueskallet ligger sammen med saften i lang tid. Etterhvert smitter både farge og smak over på druesaften, og denne prosessen kalles maserering. Rosa vin lages på samme måte, men med kortere masereringstid.

I begynnelsen var rosa viner ganske enkelt et biprodukt av rødvinsproduksjon. En del vinmakere valgte å fjerne litt av druesaften underveis, for å få en mer konsentrert rødvin, og i stedet for å bare helle det ut, valgte de å lage vin av overskuddet også. I dag står de rosa godsakene på egne bein!

Fargen på vinen kan variere veldig. Den avhenger av hvilke druer som er brukt, og gir oss dessuten en idé om hvor lenge drueskallet har ligget i kontakt med saften, og om hvordan den ferdige vinen vil smake. I den ene enden av skalaen har vi de blekrosa utgavene, som bare har maserert et par timer, og som gjerne er lette og leskende. I den andre enden har vi knallrosa varianter, som har ligget i opptil et døgn, og som er langt kraftigere på smak. (Disse kan til og med ha fått et hint av tanniner fra drueskallet, noe man vanligvis forbinder med rødvin.) Et sted i midten finner vi gjerne varmere nyanser av fersken og kobber, så det er egentlig bare å smake seg fram!

Frankrike er blant verdens viktigste vinland, og det gjelder også for rosa viner. Noen av de mest kjente og populære kommer fra to regioner helt i sør, Languedoc-Roussillon og Provence. Her er produksjonen veldig stor, og det er vanlig å blande ulike druer for å gjøre vinene sammensatte i smaken. Rosa vin kan lages av alle blå druer, men noen egner seg bedre enn andre, og blant de mest brukte sortene i Frankrike er grenache, mourvèdre, syrah og cinsault.

Rosa viner er digg til mat! Faktisk er de ganske undervurderte på matbordet. En godt balansert rosa vin kan ha litt av fylden og kraften til en rødvin, men syrefriskheten til en hvitvin, og dermed fungere veldig bra til ulike typer mat. Rosa vin står ofte godt til tapas, til Middelhavsmat, til varierte salater, til rosa fisk (for dem som spiser det) og til retter med sopp!

Kjært barn har som kjent mange navn, og rosa vin er ikke noe unntak. I Frankrike kalles det rosé, i Italia heter det rosato, i USA bruker man gjerne ordet blush og i Spania sier man rosado, bare for å nevne noen uttrykk. Det finnes også noen ekstra kjente utgaver, som den kraftige, franske varianten tavel og den ekstra syrlige østerrikeren schilcher. Kanskje dette blir sommeren du finner en ny favoritt?

Håper de neste månedene byr på mange gode, lyserøde smaksopplevelser!
Skål og smil herfra!

Foto: Kamboopics.cm via Pexels, CC0.

Kjekt å vite om nettbutikken til polet

Her kommer en liten hyllest til en enorm ressurs, som mange har til gode å oppdage! Hvis du vet at du skal på polet før helga, hvorfor ikke kjøpe vinen allerede på mandag, slik at den står og venter på deg når du kommer?

Netthandelen øker hvert eneste år. Stadig flere velger å kjøpe julegavene sine på nett, for eksempel, for da trenger de ikke å stå i kø, og så slipper de å risikere at varene blir utsolgt. Kjøper man på nett i forkant, kan man jo bare svinge innom og plukke opp varene. Slik er det med vin også!

Vinmonopolets nettbutikk er et skikkelig skattkammer. I Norge har vi et av verdens aller største utvalg av vin, om man tar høyde for folketallet i dette lille landet! Størstedelen av sortimentet i nettbutikken heter egentlig bestillingsutvalget, gjerne forkortet til BU. Dette navnet låter så skremmende at mange ikke tør å bruke det. Ofte tenker folk omtrent som følger: «Bestille vin? Som ikke finnes i butikken, liksom? Ellers takk. Det låter komplisert. Da må jeg sikkert fylle ut skjemaer og sånt? Ser jeg ut som en ekspert, eller? Nei, jeg vil bare kjøpe vin, sånn som vanlige folk gjør. Takke meg til det som står i hyllene på mitt lokale pol.»

Problemet er bare at mange av polets fysiske utsalg er ganske små, slik at det ikke er plass til så mange varer. En gjennomsnittlig butikk har mellom 400 og 1200 varer i sortimentet, og de aller største polene (kategori 7) har 1850 ulike varer. Egentlig er det til sammen 21 000 produkter å få kjøpt gjennom Vinmonopolet! Brorparten av disse er ikke fysisk tilgjengelige i butikkene, det er det selvfølgelig ikke plass til, men de finnes i nettbutikken. Med andre ord får man bare tilgang til en knøttliten andel dersom man begrenser seg til det som står framme i polhyllene. Det finnes utrolig mye spennende vin i polets sortiment, fra alle verdenshjørner, som bare venter på å bli oppdaget av eventyrlystne nordmenn!

Når man kjøper noe fra bestillingsutvalget, så kan man få det sendt til et hvilket som helst pol, og man får beskjed når det er klart til henting. (Det går også an å velge å hente pakken på posten eller få den levert hjem, mot et vederlag, mens det å plukke opp pakken i butikken er helt gratis.) Som regel tar det bare noen dager før vinen er på plass (2-4 virkedager er vanlig), og så får man to uker på hente den. Med andre ord er det veldig praktisk å bestille drikkevarer til middager, fester, hytteturer eller andre sosiale sammenkomster som man vet om på forhånd, og så stikke innom og plukke dem opp når det passer. For eksempel kan man bestille varene til det polet som ligger nærmest jobben, festlokalet eller feriehuset, og så svinge innom på veien! Her er potensialet stort, dere.

Vinmonopolet-appen er forresten enda lettere å bruke enn nettsidene til polet. Der trenger man ikke engang navn eller varenummer for å søke fram en vin. Når man smaker noe man liker, kan man scanne strekkoden på etiketten, så blir man sendt rett til riktig side i nettbutikken og kan klikke til seg noen flasker i løpet av få sekunder. Nesten farlig enkelt, hoho. (Appen finnes her til iPhone og her til Android!)

I nettbutikken er det enkelt å tilpasse søket sitt etter varetype og pris, og hvis man uansett skal innom et pol, ser man hvilke som har varen inne. (I appen kan man dessuten få beskjed om hvor den nærmeste flaska befinner seg!) Man kan også begrense søket til for eksempel økologisk vin eller miljøsmart emballasje, uten å måtte lete rundt eller spørre seg for.

Nå begynner dette reklamelignende innlegget å nærme seg slutten, jeg lover, men dette er et tema som vinbransjen jobber for å skape større bevissthet rundt. Mange nordmenn innser ikke hvor heldige de er, som får tilgang til så store mengder godt drikke med bare noen tastetrykk. Bestillingsutvalget og nettbutikken til polet er vindrikkerens beste venner!

En hel verden av vin venter på nett! Skål!

Foto: StockSnap via Pixabay, CC0.

Kjekt å vite om magnum (pluss noen vintips)

Hvorfor er det slik at nordmenn med glede kjøper pappkartonger som inneholder tre liter vin, men kvier seg for å kjøpe flasker som inneholder 1,5 liter? Det er noe mystisk og kanskje litt skummelt ved magnumflaskene. Slik behøver det ikke være!

Magnum er en tradisjonsrik størrelse i vinens verden, og ei magnumflaske rommer like mye som to vanlige flasker vin. Mange tror at det er fryktelig råflott og kostbart med magnum, men i skrivende stund finnes det over 150 magnum-viner i polets vareutvalg, både hvite, røde, rosa og musserende, som koster under 400 kroner. Skal man kjøpe to flasker god vin, må man jo som regel ut med såpass uansett, ikke sant? Dermed kan man like gjerne kjøpe én stor flaske som to små… Er man villig til å betale litt mer, øker selvfølgelig utvalget, men poenget er at magnumflasker ikke er så uoppnåelige som mange tror!

Her kommer tre gode grunner til å kjøpe magnum:

  • Prisen er omtrent den samme som for to flasker av samme vin, og ofte litt mindre.
  • Store flasker er gøy og skaper feststemning! Trenger man noen annen grunn, egentlig?
  • Størrelsen på magnumflasker er optimal for lagring, så smaken på vinen blir aller best i dette formatet.

La meg utbrodere det siste punktet litt: Dette gjelder spesielt for musserende vin som produseres på den tradisjonelle måten. Champagne, cava og crémant er kanskje de mest kjente navnene i denne kategorien. Slike viner tilbringer mange måneder, og noen ganger mange år, «på bunnfall». Dette betyr at det er gjærstoffer i vinen som skaper bobler og smak over lang tid. Forholdet mellom bunnfallet og vinen, altså hvor mye det er av hver og hvordan påvirkningen blir, varierer med hvor stor flaska er. Det finnes mange ulike flaskestørrelser, men den optimale ansees å være magnum!

Da er det vel ingen grunn til ikke å prøve?
Her kommer tips til ni viner man kan kjøpe på store, flotte, festlige flasker – og alle er i den tidligere nevnte priskategorien.

Musserende vin
Caves Hautes Côtes Crémant de Bourgogne Brut 2010. En annen årgang er tidligere omtalt her.
Anna de Codorníu Blanc de Blancs Reserva Brut. Den mindre og økologiske utgaven er tidligere omtalt her.

Hvitvin
Gotas del Mar Albariño 2015. Syrefrisk, sitruspreget og mineralsk.
Leitz Rheingau Riesling Trocken 2014. Klassisk, syrlig, lang. Riesling-flasker er for øvrig ekstra høye (se bildet)!
Fusser Blanc de Pinot Noir 2016. Interessant, eplepreget, fyldig og frisk.

Rødvin
OMA Barbera d’Alba 2015. Rund, fruktig og matvennlig.
Villa Ponciago Beaujolais Village 2012. Floral, lett og slank.

Rosa vin
Ch. de Berne Grand Recolte Rosé 2016. Fyldig, men forfriskende, med solfylte smaker.
AIX Rosé 2016. Livlig og fruktdreven, nesten skarp, med et snev av urter.

Kanskje finnes også din favoritt-vin på større flaske? Det er verdt å sjekke, spør du meg…

La oss gjøre 2018 til magnum-året! Stor stas, hoho!