Kjekt å vite om oppbevaring av vin

Om vi oppbevarer vinen slik den liker best, får vi mest mulig ut av den!

Vin er et levende produkt. Det forandrer seg over tid, og det påvirkes av omgivelsene. Størst innvirkning har lys og temperatur, og det er best å legge eller sette vinflasker der det er relativt mørkt og relativt kjølig. Har man ikke noe sånt sted, er det beste å oppbevare vinen i jevne lysforhold og jevn temperatur.

Både rødvin, hvitvin og musserende vin kan oppbevares i romtemperatur fram til man skal drikke den, så lenge man tenker litt gjennom hvor flaskene plasseres.

Styr unna vinduer, der lyset endrer seg hele tida, og der vinen i verste fall kan bli utsatt for direkte sol. Det er det stort sett ingen mat- eller drikkevarer som har godt av!

Unngå varmekilder og varmesoner. Har du radiatorer som slår seg på om natta, for eksempel, så flytt vinstativet unna dem. Har du peis/kamin/kakkelovn, gjelder naturligvis det samme, særlig før du fyrer opp…

Kjøkkenet er som regel det varmeste rommet, og her bør det egentlig ikke oppbevares vin i det hele tatt. Når komfyren eller ovnen brukes, eller når oppvaskmaskinen går, stiger temperaturen i lufta rundt. Det er ganske vanlig å ha vinstativ oppå kjøleskapet, men det er ingen god løsning. Kjøleskapet er jo et apparat som avgir varme, så oppå kjøleskapet pleier det å være varmere enn i rommet for øvrig! Da er det bedre å gå noen ekstra skritt, ut i stua eller inn på soverommet, for å hente ei flaske vin.

Musserende vin bør behandles forsiktig, særlig når den ikke er avkjølt. Jo høyere temperaturen er, jo mer utvider boblene i vinen seg, og jo større blir trykket inni flaska.

Vinflasker med skrukork kan fint stå, mens flasker med naturkork (også musserende) bør ligge. Dette er for at korken ikke skal tørke inn, for da kan den trekke seg sammen og slippe til luft, og slik kan vinen bli ødelagt.

Har du lagringsvin som skal ligge i flere år? Det beste er å oppbevare den i et kott eller en bod, hvis man har. Kjellerboden er naturligvis det aller beste, det er jo en grunn til at vinhusene selv oppbevarer vinene sine i dunkle, kjølige kjellere. Lagringsvin bør uansett få ligge relativt uforstyrret, på et sted der den slipper store svingninger i lysforhold og temperatur.

Hva når vinen er åpnet, da?

Kartongvin som er åpnet: Oppbevares i kjøleskap.
Ja, selv om det er rødvin. I så fall tapper du deg bare et glass og lar det stå en liten stund på kjøkkenbenken, så vinen får temperere seg litt, før du drikker den. Mange rødviner har uansett godt av å drikkes lett avkjølt, og ingen bør egentlig drikkes i romtemperatur! Dette har vi tidligere vært innom i innlegget om kjøleskapshalvtimen, et helt grunnleggende og genialt triks.

Flaskevin som er åpnet: Oppbevares i kjøleskap.
Ja, selv om det er rødvin. Se punktet over.

Det kan forresten være lurt å helle vinrester over i en mindre beholder (ei drikkeflaske, en liten termos eller noe annet du måtte ha tilgjengelig), dersom du vet at vinen blir stående i noen dager. Inne i en halvfull vinflaske er kontaktflaten mellom vin og luft ganske stor, og den bør helst være minst mulig. Jo mindre luft som kommer til, jo lenger og bedre holder vinen seg.

Kort sagt er det med vin som med annen mat og drikke, at den bør oppbevares lufttett (sett korken tilbake i flaska, eller bruk noe annet for å tette tuten, eller hell vinen over på noe annet) og kjølig når den først er åpnet. Den er best i dagene etterpå, og etter fire, fem dager begynner smaken å tape seg. Vin er ferskvare, og ingen flaskeviner bør stå i mer enn fem dager etter åpning. (Kartongviner er ment å holde i opptil en måned.) Med andre ord er det greit å fullføre det man begynner på innen rimelig tid, som i livet for øvrig!

Skål herfra!

Kjekt å vite: Hva har vinglasset å si?

macro-stemware-wine-glasses-66876.jpg

Vinglass finnes i mange størrelser, former og fasonger, ofte tilpasset typen vin man skal fylle det med. Smale hvitvinsglass, høye flutes eller lave coupes til musserende, runde rødvinsglass. Med og uten dekor og farge, i glass og krystall, med og uten stett. Hva bør man velge, og hva har egentlig glasset å si?

Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet.

Vi i vinbransjen, når vi smaker på vin, uansett type, bruker vi utelukkende rødvinsglass.

Rødvinsglass kan selvfølgelig også være så mangt, men nå snakker jeg altså helt generelt om den største kategorien glass av de man er vant til å se. Stett, stor klokke og tulipanform, som på bildet.

Jo større klokka på glasset er, jo bedre er det. (Innen rimelighetens grenser, altså – jeg har vinglass som rommer ei hel flaske (!), og det er mer morsomt enn praktisk. Som regel fungerer helt vanlige rødvinsglass helt fint.) Det er fordi at vi vil kunne lukte og slynge på vinen før vi smaker på den.

Skal du drikke musserende vin? Velg rødvinsglass.
Skal du drikke hvitvin? Velg rødvinsglass.
Skal du drikke rosa vin? Velg rødvinsglass.
Skal du drikke rødvin? Velg – ikke overraskende – rødvinsglass.
Så enkelt er det faktisk!

(Ja, det finnes en masse stilige spesialglass, og mange av dem kan ha noe for seg, og man kan faktisk smake forskjell når man drikker vin fra ulike glass, men nå snakker jeg altså på helt generelt grunnlag. Det er ingen grunn til å kvitte seg med krystallglassene etter oldemor eller smakesettet som er tilpasset ulike druetyper, men sånn i det store og det hele, kan man forholde seg til denne hemmeligheten som en huskeregel.)

Nå skjenker vi opp vinen, hele poenget med vinglass er å ha vin i dem. Ikke fyll glasset helt opp, hell omtrent til punktet der glasset er bredest, og la det være igjen flere centimeter med luft. Der skal vi plassere nesa når vi lukter på vinen! (Når man stikker nesegrevet godt ned i glasset, fanger man opp mye mer enn når man bare snuser litt ved kanten. Lukt er en stor del av smak, det vet alle som har vært forkjølet, så når vi smaker på en vin, er det viktig at vi lukter på den.) Dessuten vil vi ha plass til å slynge vinen litt rundt i glasset, slik at vinen kommer i kontakt med luft. Da vil den åpne seg, og lukte og smake mer.

Hold i stetten, den er der for
-at man ikke skal varme opp vinen med kroppstemperaturen sin.
-at man lettere skal kunne slynge vinen rundt.
-at man ikke skal bli distrahert av håndkrem, neglelakk, matlukt eller annet fra hendene når man lukter på vinen.
Vinglass uten stett er visst trendy i disse dager, men det er ikke noe for folk som vil ha mest mulig ut av innholdet i glasset.

Alle som har prøvd å stikke nesa nedi et smalt hvitvinsglass, eller slynge rundt på innholdet i en flat coupe, vet at det ikke er så lett. Slike glass er laget mer for å se stilige ut enn for å være funksjonelle. De kan selvfølgelig brukes likevel, men når man virkelig går inn for å oppleve en vin, er det best å finne fram rødvinsglassene, samme om vinen er musserende, hvit, rosa eller rød.

Da er det bare å slynge, lukte, smake og nyte!

Noen ord om oppvask, helt til slutt: Mange vet sikkert at man bør vaske ølglass for seg, og unngå bruk av en del oppvaskmidler. (I utelivsbransjen blir ølglass vasket separat i en egen maskin.) Dette skyldes at øl har skum, og høyden og konsistensen på skummet er en del av opplevelsen når man drikker øl, og rester av oppvaskmiddel kan ødelegge skummet. Vin, selv musserende vin, har ikke skum. Derfor trenger man ikke tenke på samme måte. Noen vinentusiaster velger å ikke vaske vinglassene sine i oppvaskmaskinen, og bruker spesielle vaskemidler og sånt, men det er ikke nødvendig for oss vanlige dødelige. Forskjellen er helt minimal, og i mange tilfeller ikke merkbar. Glassene må selvfølgelig være rene, da! Om de har stått lenge uten å bli brukt (ikke noe problem her i gården, høhø), kan man sjekke dem før man heller opp – om det ligger støv i dem, eller om de lukter skap, bør man skylle dem før bruk. Tørk dem med et rent kjøkkenhåndle etterpå, og så kan man skjenke i vei.

Gir dette mening, folkens? Klart som glass, alt sammen? Si ifra om dere lurer på noe!

Foto: Pixabay via Pexels, CC0.

Kjekt å vite om sødme og sukker i vin

Begrepsbruken er forvirrende og sukkerinnholdet varierende. La oss ta en titt på sødme og sukker i vinen vår!

wendy-rake-1561407-unsplash

Vi vet alle at sukker smaker søtt, og at det finnes vin som er søt. Det motsatte av søt, i vinens verden, er tørr. Dette kan føre til misforståelser, men vi får bare gjøre vårt beste med de ordene vi får utdelt.

Tørre tanniner?
Det første språklige hinderet vi skal hoppe over, oppstår når vi treffer på tannin/garvestoffer i rødvin, for de gir oss følelsen av tørrhet i munnen. Mange misforstår og tror derfor at tørr vin er tanninrik vin. Slik er det ikke, ordet tørr brukes bare om vin med lite eller ikke noe sukker. Vinmonopolet har begynt å bruke «snerp» om munnfølelsen fra tannin, for at det skal være lettere for folk å forholde seg til.

Sukkertyper
I druer finnes det hovedsakelig to typer sukker:  fruktose (fruktsukker) og glukose. Fruktose bidrar mest med søt smak, mens glukose også bidrar med fylde. Heeeelt knusktørre viner, som ikke inneholder noe sukker i det hele tatt, vil ofte fremstå som skarpe og flate. Litt sukker er derfor viktig for at vinen skal føles balansert, men det er snakk om små mengder.

Fruktsødme
En vin kan smake av søt frukt og samtidig være tørr. Såkalt fruktsødme er den søtlige smaken som ikke stammer fra sukker, men fra solmodne druer. Det meste av søtsmaken vi kjenner når vi drikker vin, er fruktsødme.

Restsukker
Restsukker eller restsødme er sukker som blir igjen i vinen etter at gjæringen er over. Gjæringen er den kjemiske prosessen som omdanner sukkeret i druene til alkohol, men som oftest blir det altså en liten mengde til overs. Med andre ord er det stort sett litegrann sukker i vinen, selv om den er tørr. Restsukker i vin måles i gram per liter, og de fleste tørre viner inneholder tre til ni gram restsukker per liter. Det er helt naturlig – det finnes jo fruktose i druene i utgangspunktet, som i alskens frukt og grønnsaker og andre råvarer. Nå tenker vi normalt ikke liter når vi drikker vin, vi teller glass. I et gjennomsnittlig glass med vanlig, tørr vin, enten den er hvit, rosa, rød eller musserende, er det som regel under to gram sukker.

Tilsatt sukker: chaptalisering og dosage
Sukker tilsettes vin i to tilfeller, først og fremst. Det ene er i kjølige vinregioner hvor det er vanskelig å få druene til å modne skikkelig. Da kan det være lov å tilsette litt sukker til druemosten før gjæring, for å få høyere alkoholinnhold i den ferdige vinen. (Gjæren får altså mer sukker å «spise på», som omdannes til mer alkohol. Vin uten alkohol er jo ikke vin, det er druesaft…) Sluttproduktet blir altså ikke søtere, men litt sterkere viner. Dette kalles chaptalisering.
Det andre tilfellet er musserende viner, slike som lages på den tradisjonelle måten og er av god kvalitet. Her tilsettes flaskene en liten mengde vin og sukker etter annengangs gjæring, den gjæringen som gjør vinen sprudlende. Denne blandingen kalles liqueur d’expédition, og prosessen er kjent som dosage. Noen bobleprodusenter velger riktignok å sløyfe sukkeret i denne blandingen, og slike viner er gjerne merket med ultra brut, brut nature, non-dosé, zéro dosage eller lignende yttrykk. Alt går i praksis ut på det samme, nemlig at det ikke er tilsatt noe ekstra sukker til slutt. Det betyr riktignok IKKE at det ikke finnes sukker i den ferdige vinen! Disse vinene kan likevel inneholde litt restsukker (inntil tre gram per liter), men hakket mindre enn en brut, som er standardbegrepet for vanlig, tørr musserende.

Jeg sa jo at dette var forvirrende greier, hoho.

Kalorier i vin
For dem som av ulike grunner følger med på inntaket av kalorier, er det viktig å huske at alkoholen også bidrar, og i større grad enn sukkerinnholdet. Jo høyere alkoholprosent, jo flere kalorier, uavhengig av restsødmen. Ett glass tørr vin på rundt 12 %, enten vinen er rød eller hvit, vil som regel inneholde rundt 100 kalorier.

Hva med søte viner, da?
Søte viner kan være dødsgodt! De har et litt frynsete rykte, ofte fordi folk har drukket billig tysk vin i sin ungdom, eller fordi brusdrikkende amerikanere tyller i seg billig «white zin». Legg merke til at ordet «billig» går igjen… Det krever nemlig tid, kunnskap og ferdigheter å lage balanserte, komplekse viner med høyt sukkerinnhold. Dette medfører naturlig nok at man som forbruker må ut med noen ekstra kroner, men slik er det jo som oftest når man velger kvalitet. Skikkelig dessertvin kommer gjerne på små flasker, så de er ikke sååå dyre, og dessuten er det naturlig å drikke mindre mengder når vinen er søt. Sukkeret kommer som regel fra druer som har fått bli ekstra modne ved å henge lenge på vinranken, eller som er blitt plukket og tørket eller frosset, slik at smaken og sødmen er blitt konsentrert. Søte viner inneholder gjerne 45 gram sukker eller mer, men er de gode, har de nok syre til å veie opp, så søtsmaken ikke blir overveldende. Noen søte viner kan inneholde flere hundre gram sukker per liter, men da sier det seg selv at man ikke drikker så mye, og da er vinen en dessert i seg selv! Det finnes mye godt å smake på, både innenfor rødt, hvitt og musserende.

«Jeg vil ha noe tørt»
En liten avklaring til slutt: 90 % av all vinen som lages, er tørr. Når du bestiller vin ute eller skal kjøpe vin på polet, trenger du ikke presisere at du vil ha en tørr vin – det blir som å gå til sportsbutikken og si at du vil ha en sykkel med to hjul. Prøv heller å forklare hva du vil at vinen skal smake, eller hvordan du vil at den skal føles! Har du lyst på en lett, forfriskende vin? Har du lyst på en fyldig og rund vin? Vil du at den skal smake sitrus? Vil du at den skal være krydret? Slike beskrivelser gjør det mye lettere for oss som forsøker å finne fram til noe vi tror du vil like.

Puh, jeg tror det var alt jeg hadde tenkt å nevne om sødme og sukker i vin!
Om noen har spørsmål, kom med dem. Jeg er hverken kjemiker, ernæringsekspert eller vinmaker, men jeg lover å svare etter beste evne.

Måtte det oppstå mye søt musikk i sommer, og måtte alle få søte drømmer!

Foto: Wendy Rake via Unsplash.

Kjekt å vite om å smake på vinen når man får den servert

matthieu-joannon-294645-unsplash

«Hvem vil smake på vinen?» Det fryktede spørsmålet når man er ute og har bestilt ei flaske på deling. Mange synes det er skummelt eller pinlig å være den som må smake. Hvorfor smaker man på vinen før den helles opp, egentlig?

Jeg synes det Michael McIntyre sier her er ganske morsomt! Han tar situasjonen på kornet.

McIntyre har dessuten helt rett; man smaker ikke for å sjekke om man liker den. Det at man liker vinen, er underforstått når man bestiller den. De/den som bestiller har sett på vinkartet, sjekket prisene og bestemt seg for ei flaske, som nå er blitt åpnet og servert. Bordet har fått det de har bedt om, så den saken er grei.

Man smaker på vinen for å forsikre seg om at den er i orden. Vinfeil oppstår med jevne mellomrom, og det er umulig å forutsi om ei flaske er i orden før man åpner den og smaker. Derfor tar man en liten sjekk i starten, for å bekrefte at alt er som det skal.

Den som smaker på vinen, bør altså være den som har best forutsetning for å vite om noe er galt med den. En person som vet mer eller mindre hvordan det man har bestilt, er ment å lukte og smake. Hvis du er den utvalgte og ikke helt vet hva du skal forvente, er det stort sett så enkelt som å slynge vinen litt rundt i glasset, stikke nesa nedi og sjekke om vinen lukter godt. (Som når man vurderer vin ellers, er lukt like viktig som smak, og mange vinfolk nøyer seg med å bare lukte.) Lukter innholdet i glasset som noe du har lyst til å drikke? I så fall er vinen sannsynligvis i orden! Da er det bare å nikke til servitøren og glede seg til å nyte den. Vil du ta en slurk, så sender du vinen litt rundt i munnen og sjekker om du kjenner smaken av frukt eller bær. Diverse vinfeil «stjeler» disse sidene ved vinen, så om den føles frisk og livlig og fruktig i munnen, er trolig alt som det skal.

Er du usikker på hvordan vinen bør lukte og smake, så spør! Et spørsmål som «hvilke aromaer er typiske for denne druen?» eller «hva kan jeg forvente av denne vinen?» når du skal lukte og smake på den, vil ikke oppfattes som uvitenhet, men som interesse. Det vil gjøre det lettere å vurdere om vinen er som den skal være, noe den heldigvis er i 90 % av tilfellene. Stort sett slipper man å tenke på vinfeil i det hele tatt!

Her kommer det en viktig tilleggsopplysning. Om servitøren åpner ei flaske ved bordet og ikke lukter på korken, har ikke vedkommende fått den opplæringen de bør ha. Det å lukte på korken er en helt grunnleggende og veldig viktig sjekk. Basert på korken vil en dyktig servitør som regel vite med én gang om det er noe galt, og da kommer vinen aldri så langt som til glasset ditt, da henter vedkommende ei ny flaske med det samme. Om servitøren ikke lukter på korken, be om å få gjøre det selv, før vinen helles opp i glasset. Korken skal også lukte godt, den skal lukte vin.

Jeg har skrevet mer om korkfeil, den vanligste vinfeilen, her!

Det skjer i sjeldne tilfeller at gjester på serveringssteder sier at de ikke liker vinen, og at de derfor ikke vil betale for den. Det er en frustrerende situasjon for servitøren, ettersom flaska er blitt bestilt og åpnet, og ettersom det egentlig ikke er gjestens subjektive smak som er spørsmålet. Kunden har alltid rett, sies det, men det beste er selvfølgelig om kunden på forhånd faktisk er klar over hvorfor man smaker på vinen, hoho! Om servitøren vet at alt er bra med vinen, er det naturligvis kjedelig om gjesten ikke vil ha den. Det er jo heller ikke sånn det fungerer når man kjøper mat og drikke ellers. Om man tester et helt nytt pålegg og det viser seg at man ikke liker det, krever man ikke pengene tilbake fra butikken eller produsenten… Slik er det med vin også. Om varen derimot ikke er i orden, og derfor ikke smaker slik den skal, er selvfølgelig saken en annen. Det er altså nettopp derfor man sjekker vinen før den helles opp i glassene.

Vin er et naturlig, levende produkt som utvikler seg i flaska. Dette er noe av det som gjør vin så spennende! Neste gang du er den som skal smake på vinen, kan du gjøre det med hodet hevet!

Foto: Matthieu Joannon via Unsplash

 

Kjekt å vite om amarone + besøk hos Tommasi

I høst var jeg så heldig å få reise til Italia, nærmere bestemt til Valpolicella. Bli med på tur, da vel!

Tommasi / vinogvegetar.no

Noen hevder at navnet på denne regionen betyr «dalen med de mange vinkjellere». Andre mener at det er bare tull, men det er i hvert fall ingen tvil om at vin er viktig for folk her, og har vært det veldig lenge!

I dette flotte landskapet ligger produsenten Tommasi, som mange sikkert kjenner til. De har holdt det gående i mer enn hundre år, og står sterkt på markedet både i Italia og i Norge.

Tommasi / vinogvegetar.no

Tommasi er blant annet kjent for å lage amarone, en berømt, kraftig rødvin som nordmenn er veldig glade i, særlig i det mørke vinterhalvåret. For å lage amarone trenger man mange druer (det kommer vi tilbake til), og det er hovedsakelig tre til fem lokale sorter som brukes: Corvina, molinara, rondinella, corvinone og oseleta.

La oss ta en titt i vinmarkene, der hele grunnlaget legges! Druene vokser på vinranker. Dette er slyngplanter som gror i voldsom fart, og som vinmakerne må binde opp og klippe til for å holde styr på. Mange moderne vinmarker ser slik ut.

Tommasi / vinogvegetar.no

Her er vinplantene bundet opp i høyden, og danner smale «vegger» som klasene henger langs. Denne oppbindingsmetoden kalles guyot.

En del tradisjonelle vinmarker ser i stedet slik ut. (Bildet er tatt fra undersiden, for at det skal bli lettere å se T-formen på oppbindingen.)

Tommasi / vinogvegetar.no

Denne metoden kalles pergola, og er mest brukt i varme land, der druene må beskyttes fra den skarpe sola! Bladene danner en slags parasoll som gir skygge, og klasene henger under.

Tommasi har noen slike tradisjonelle vinmarker, som i tillegg ligger i bratte skråninger, så de er blitt terrassert (bygget opp) for at plantene skal få et rett underlag å stå på. Det ser ganske stilig ut!

Tommasi / vinogvegetar.no

Her vokser altså druene fram, som frukten på vinplantene. Det var en masse solmodne druer å se da jeg var på besøk i starten av september, kort tid før de skulle plukkes!

Noen av klasene hang litt etter i utviklingen. Denne er midt i prosessen som kalles véraison, når druene skifter farge fra grønn til blå. Magisk!

Tommasi / vinogvegetar.no

De aller fleste var riktignok blå og bugnende for lengst, og da ser de så forlokkende ut.

Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no

Faktisk sto kassene klare i vinmarkene, i påvente av at innhøstingen skulle begynne!

Tommasi / vinogvegetar.no
Tommasi / vinogvegetar.no

Mange kvalitetsprodusenter plukker alle druene sine for hånd. Det er litt av en jobb! Deretter presser man ut saften, som får gjære og bli til vin. (Kort fortalt, selvfølgelig.)

Når man lager amarone, den berømte rødvinen, trengs et ekstra steg i prosessen. Druene fraktes til et tørkeloft med hyller av bambusrør…

Tommasi / vinogvegetar.no

…og så tørkes de i tre måneder, til de blir nesten som rosiner!

Tommasi / vinogvegetar.no

Dette gjør at smaken i druene blir mer konsentrert, ettersom vannet fordamper. Dermed blir vinen ekstra kraftig på smak, et kjennetegn ved amarone. Et annet kjennetegn er at vinen er relativt kostbar, men det er et direkte resultat av denne tørkeprosessen. Den tar mye tid og plass, og fordi det er igjen så lite saft i hver drue, kreves det mange flere druer for å lage ei flaske amarone enn for å lage ei flaske med annen vin. Når vinen er dyrere å produsere, blir den også dyrere på polet… Det sier seg selv!

Tørking er forresten en tradisjonell metode som brukes rundt omkring i verden, men som vanligvis forbindes med søte viner, fordi fruktsukkeret blir igjen i druene. Det var faktisk først på 50-tallet at man fant ut at man kunne lage tørre viner på denne måten, og navnet amarone gjenspeiler nettopp dette – amaro betyr bitter, som motsetning til søt.

Til slutt presser man altså saften ut av druene, og lar den gjære.

(Her kan det nevnes at ripasso, en annen kjent vintype fra dette området, lages ved at fersk druesaft helles over restene av amaroneproduksjonen. Dermed får vinen en frisk karakter, fra den «nye» delen av vinen, og en kompleks karakter, fra de «gamle», tørkede bestanddelene. Denne kombinasjonen gjør ripasso svært populært.)

Etterpå får vinen hvile en stund i kjelleren, enten i ståltanker…

Tommasi / vinogvegetar.no

…eller på eikefat, klassiske tønner laget av eiketre.

Tommasi / vinogvegetar.no

(Når ordet «fatpreg» brukes om en vin, betyr det at den har aromaer som stammer fra lagring på slike tønner.)

Her nede, under de hvite steinbuene i kjelleren, finnes forresten verdens aller største eikefat, Magnifica!

Tommasi / vinogvegetar.no

Denne tønna rommer mer enn 33 000 liter vin, og all amarone fra Tommasi er innom her før den tappes på flaske. Dermed er produksjonsprosessen over, og vinen er klar!

Neste gang vi sitter med en kraftig, kompleks amarone i glasset, kan vi jo sende en tanke til dem som binder opp vinplantene eller plukker druene i vinmarkene, eller se for oss tørkeloftet eller fatene i kjelleren. Alle disse stegene, pluss mange flere, er viktige for at vinen skal smake så godt i sofakroken vår!

Vil man være sikker på at man kjøper en amarone som er laget på tradisjonelt vis, med strenge produksjonsregler og kvalitetskriterier, kan man velge ei flaske fra en produsent som er medlem av «Amarone Families«. Dette er et forbund som 13 familieprodusenter – deriblant Tommasi – har gått sammen og dannet på eget initiativ, for å opprettholde kvaliteten på amarone. Alle disse vinhusene merker flaskene sine med en A-logo. Ved å følge linken over kan man lese mer, om man forstår italiensk, og vi andre kan i hvert fall se logoen og de 13 produsentene!

Håper det var kjekt med et lite innblikk i en kjent vinstil. Om dere har noen spørsmål, er det bare å stille dem i kommentarfeltet. Dersom noen spør om jeg nå har lyst på et glass amarone, kan jeg allerede avsløre at svaret er ja.

*Dette var en jobbreise jeg fikk bli med på som ansatt ved vinbaren Champagneria i Oslo, og billetten ble betalt av importøren Interbrands, som representerer Tommasi i Norge.*

Kjøleskapshalvtimen

squared-one-212144-unsplash

Jeg har nevnt dette før, men det fortjener gjentagelse og et eget innlegg. Her kommer et enkelt, effektivt tips som alle kan dra nytte av hjemme!

Temperatur er viktig for hvordan mat og drikke oppleves, og det er ofte noe folk har sterke meninger om. Bare tenk på hvilke opphetede diskusjoner som kan oppstå når noen avslører at de har sjokoladen i kjøleskapet! Blir kaffekoppen glemt og innholdet lunkent, vil mange velge å ikke drikke opp. Har osten stått lenge ute og begynt å svette, frister den mindre.

Hva med vinen, da? Vi nordmenn har gjerne for vane å oppbevare rødvin på kjøkkenbenken eller kjøkkenhylla, og hvitvin i kjøleskapet. Som regel drikkes altså rødvinen romtemperert og hvitvinen kjøleskapskald. Det er kanskje praktisk, men ingen av disse temperaturene er optimale – den røde vinen vil virke mer dvask når den er såpass varm, og den skarpe alkoholsmaken vil komme tydeligere frem, mens den hvite vinen vil virke syrligere når den er såpass kald, samt smake mindre.

For å generalisere og forenkle litt:
De fleste rødviner er på sitt beste ved en serveringstemperatur på 15-17 grader, altså litt kjøligere enn vi er vant til.
De fleste hvitviner smaker best og mest ved en serveringstemperatur på 8-10 grader, altså litt varmere enn vi er vant til.

Heldigvis kan man med ett enkelt grep optimalisere begge to!

Ta hvitvinen ut av kjøleskapet en halvtime før du skal drikke den,
og sett rødvinen inn i kjøleskapet en halvtime før du skal drikke den.

Så lett er det faktisk! Dette er ikke snobberi, det handler rett og slett om å få mest mulig ut av vinflaskene man har kjøpt. Det er også lurt å huske at om man er i tvil, er det alltid bedre å servere vinen litt for kjølig enn litt for varm, ettersom temperaturen uansett vil stige i glasset etterhvert.

Klarer man å få denne grunntanken og denne gode vanen – kjøleskapshalvtimen – inn i hverdagslivet, vil vinen man drikker hjemme smake ekstra godt!

Skål for det!

Foto: Squared.one via Unsplash

Kjekt å vite om rosa vin

alcohol-alcoholic-dinner-6290

Nå begynner sesongen! Noen av oss drikker riktignok lyserøde viner året rundt, men de fleste forbinder dem med sommerhalvåret.

La oss begynne med det mest grunnleggende: Nei, man lager ikke rosa vin ved å blande hvitt og rødt! (Det finnes selvfølgelig ett unntak som bekrefter denne regelen, men det kan vi komme tilbake til en annen gang.) Rosa viner lages av blå druer, altså rødvinsdruer. Fargen sitter nemlig i skallet – druesaften i seg selv er som regel helt blank. Rød vin får sine dype nyanser ved at drueskallet ligger sammen med saften i lang tid. Etterhvert smitter både farge og smak over på druesaften, og denne prosessen kalles maserering. Rosa vin lages på samme måte, men med kortere masereringstid.

I begynnelsen var rosa viner ganske enkelt et biprodukt av rødvinsproduksjon. En del vinmakere valgte å fjerne litt av druesaften underveis, for å få en mer konsentrert rødvin, og i stedet for å bare helle det ut, valgte de å lage vin av overskuddet også. I dag står de rosa godsakene på egne bein!

Fargen på vinen kan variere veldig. Den avhenger av hvilke druer som er brukt, og gir oss dessuten en idé om hvor lenge drueskallet har ligget i kontakt med saften, og om hvordan den ferdige vinen vil smake. I den ene enden av skalaen har vi de blekrosa utgavene, som bare har maserert et par timer, og som gjerne er lette og leskende. I den andre enden har vi knallrosa varianter, som har ligget i opptil et døgn, og som er langt kraftigere på smak. (Disse kan til og med ha fått et hint av tanniner fra drueskallet, noe man vanligvis forbinder med rødvin.) Et sted i midten finner vi gjerne varmere nyanser av fersken og kobber, så det er egentlig bare å smake seg fram!

Frankrike er blant verdens viktigste vinland, og det gjelder også for rosa viner. Noen av de mest kjente og populære kommer fra to regioner helt i sør, Languedoc-Roussillon og Provence. Her er produksjonen veldig stor, og det er vanlig å blande ulike druer for å gjøre vinene sammensatte i smaken. Rosa vin kan lages av alle blå druer, men noen egner seg bedre enn andre, og blant de mest brukte sortene i Frankrike er grenache, mourvèdre, syrah og cinsault.

Rosa viner er digg til mat! Faktisk er de ganske undervurderte på matbordet. En godt balansert rosa vin kan ha litt av fylden og kraften til en rødvin, men syrefriskheten til en hvitvin, og dermed fungere veldig bra til ulike typer mat. Rosa vin står ofte godt til tapas, til Middelhavsmat, til varierte salater, til rosa fisk (for dem som spiser det) og til retter med sopp!

Kjært barn har som kjent mange navn, og rosa vin er ikke noe unntak. I Frankrike kalles det rosé, i Italia heter det rosato, i USA bruker man gjerne ordet blush og i Spania sier man rosado, bare for å nevne noen uttrykk. Det finnes også noen ekstra kjente utgaver, som den kraftige, franske varianten tavel og den ekstra syrlige østerrikeren schilcher. Kanskje dette blir sommeren du finner en ny favoritt?

Håper de neste månedene byr på mange gode, lyserøde smaksopplevelser!
Skål og smil herfra!

Foto: Kamboopics.cm via Pexels, CC0.