I høst var jeg så heldig å få reise til Italia, nærmere bestemt til Valpolicella. Bli med på tur, da vel!

Noen hevder at navnet på denne regionen betyr «dalen med de mange vinkjellere». Andre mener at det er bare tull, men det er i hvert fall ingen tvil om at vin er viktig for folk her, og har vært det veldig lenge!

I dette flotte landskapet ligger produsenten Tommasi, som mange sikkert kjenner til. De har holdt det gående i mer enn hundre år, og står sterkt på markedet både i Italia og i Norge.

Tommasi er blant annet kjent for å lage amarone, en berømt, kraftig rødvin som nordmenn er veldig glade i, særlig i det mørke vinterhalvåret. For å lage amarone trenger man mange druer (det kommer vi tilbake til), og det er hovedsakelig tre til fem lokale sorter som brukes: Corvina, molinara, rondinella, corvinone og oseleta.

La oss ta en titt i vinmarkene, der hele grunnlaget legges! Druene vokser på vinranker. Dette er slyngplanter som gror i voldsom fart, og som vinmakerne må binde opp og klippe til for å holde styr på. Mange moderne vinmarker ser slik ut.

Her er vinplantene bundet opp i høyden, og danner smale «vegger» som klasene henger langs. Denne oppbindingsmetoden kalles guyot.

En del tradisjonelle vinmarker ser i stedet slik ut. (Bildet er tatt fra undersiden, for at det skal bli lettere å se T-formen på oppbindingen.)

Denne metoden kalles pergola, og er mest brukt i varme land, der druene må beskyttes fra den skarpe sola! Bladene danner en slags parasoll som gir skygge, og klasene henger under.

Tommasi har noen slike tradisjonelle vinmarker, som i tillegg ligger i bratte skråninger, så de er blitt terrassert (bygget opp) for at plantene skal få et rett underlag å stå på. Det ser ganske stilig ut!

Her vokser altså druene fram, som frukten på vinplantene. Det var en masse solmodne druer å se da jeg var på besøk i starten av september, kort tid før de skulle plukkes!

Noen av klasene hang litt etter i utviklingen. Denne er midt i prosessen som kalles véraison, når druene skifter farge fra grønn til blå. Magisk!

De aller fleste var riktignok blå og bugnende for lengst, og da ser de så forlokkende ut.

Faktisk sto kassene klare i vinmarkene, i påvente av at innhøstingen skulle begynne!

Mange kvalitetsprodusenter plukker alle druene sine for hånd. Det er litt av en jobb! Deretter presser man ut saften, som får gjære og bli til vin. (Kort fortalt, selvfølgelig.)

Når man lager amarone, den berømte rødvinen, trengs et ekstra steg i prosessen. Druene fraktes til et tørkeloft med hyller av bambusrør…

…og så tørkes de i tre måneder, til de blir nesten som rosiner!

Dette gjør at smaken i druene blir mer konsentrert, ettersom vannet fordamper. Dermed blir vinen ekstra kraftig på smak, et kjennetegn ved amarone. Et annet kjennetegn er at vinen er relativt kostbar, men det er et direkte resultat av denne tørkeprosessen. Den tar mye tid og plass, og fordi det er igjen så lite saft i hver drue, kreves det mange flere druer for å lage ei flaske amarone enn for å lage ei flaske med annen vin. Når vinen er dyrere å produsere, blir den også dyrere på polet… Det sier seg selv!

Tørking er forresten en tradisjonell metode som brukes rundt omkring i verden, men som vanligvis forbindes med søte viner, fordi fruktsukkeret blir igjen i druene. Det var faktisk først på 50-tallet at man fant ut at man kunne lage tørre viner på denne måten, og navnet amarone gjenspeiler nettopp dette – amaro betyr bitter, som motsetning til søt.

Til slutt presser man altså saften ut av druene, og lar den gjære.

(Her kan det nevnes at ripasso, en annen kjent vintype fra dette området, lages ved at fersk druesaft helles over restene av amaroneproduksjonen. Dermed får vinen en frisk karakter, fra den «nye» delen av vinen, og en kompleks karakter, fra de «gamle», tørkede bestanddelene. Denne kombinasjonen gjør ripasso svært populært.)

Etterpå får vinen hvile en stund i kjelleren, enten i ståltanker…

…eller på eikefat, klassiske tønner laget av eiketre.

(Når ordet «fatpreg» brukes om en vin, betyr det at den har aromaer som stammer fra lagring på slike tønner.)

Her nede, under de hvite steinbuene i kjelleren, finnes forresten verdens aller største eikefat, Magnifica!

Denne tønna rommer mer enn 33 000 liter vin, og all amarone fra Tommasi er innom her før den tappes på flaske. Dermed er produksjonsprosessen over, og vinen er klar!

Neste gang vi sitter med en kraftig, kompleks amarone i glasset, kan vi jo sende en tanke til dem som binder opp vinplantene eller plukker druene i vinmarkene, eller se for oss tørkeloftet eller fatene i kjelleren. Alle disse stegene, pluss mange flere, er viktige for at vinen skal smake så godt i sofakroken vår!

Vil man være sikker på at man kjøper en amarone som er laget på tradisjonelt vis, med strenge produksjonsregler og kvalitetskriterier, kan man velge ei flaske fra en produsent som er medlem av «Amarone Families«. Dette er et forbund som 13 familieprodusenter – deriblant Tommasi – har gått sammen og dannet på eget initiativ, for å opprettholde kvaliteten på amarone. Alle disse vinhusene merker flaskene sine med en A-logo. Ved å følge linken over kan man lese mer, om man forstår italiensk, og vi andre kan i hvert fall se logoen og de 13 produsentene!

Håper det var kjekt med et lite innblikk i en kjent vinstil. Om dere har noen spørsmål, er det bare å stille dem i kommentarfeltet. Dersom noen spør om jeg nå har lyst på et glass amarone, kan jeg allerede avsløre at svaret er ja.

*Dette var en jobbreise jeg fikk bli med på som ansatt ved vinbaren Champagneria i Oslo, og billetten ble betalt av importøren Interbrands, som representerer Tommasi i Norge.*